Nå låt: Der sola står støtt



Ny låt i arkivet, veldig beta aktig men dog:



 

Nytt speilrefleks kamera

Hehe da har jeg endelig slått til og tro meg, har brukt endel tid på å skaffe
meg ett skikkelig fotoapperat. Jeg trenger å komme meg ut men trenger
motivasjon for det. Joda, jeg skaffet meg fitbit pulsklokke for å motivere
meg til å gå "lengre" og for å dele med andre som bruker programmet, men
det er ikke nok. Med foto apperatet tvinger jeg meg selv ut og for all del,det
er virkelig gøy:) Kjøpte full pakke med stativ og veske(for å ta med på tur).

Jeg har alltid hatt lyst på et speilreflekskamera og nå tok jeg det for meg. Jeg
kjøpte et start kamera som er et Nikon D5300. Jeg prøver å lære meg å bruke
det og det er helt fantastisk hvor mye lærerikt man kan finne bare på f.eks you tube.

La meg vise noen bilder da, men bare with me, jeg er på ingen som helst måte
noe god fotograf, ennu.

Her er motiver jeg virkelig elsker å ta. Naturen i bakgrunn men der man
har noe foran som kan linkes til bakgrunnen.

Sliter med å få bildene 100% vannrette. Har jo oppdaget at man kan
redigere dette med et program jeg har, men pytt pytt:


Jeg elsker motiver, men dette bildet ble kansje "for" rett.

Man må huske at uansett hvor god mobil man har til å ta bilder
er det enkelte ting den ikke kan konkurere mot. Skulle bare mangle
også siden man har en mye større og fokusert linse som fanger
opp mange flere detaljer, som f.eks lyset her som speiles i vannet.


Vel, vi får se, kommer tilbake med mere bilder. Jeg driver å lærer meg
kameraet nå så får vi se etterhvert:)


 

Min egen musikk hjemmeside



 

Har brukt endel av tiden nå til å lage min egen hjemmeside
for musikken min. Den finner du på http://krizmusicproduction.com

All musikk her er gratis og ligger i mp3 format. Jeg har ikke lastet
opp all musikken jeg har men endel har kommet dit og mere kommer.

 

 

Ny sang, våren kommer



Våren er delvis kommet til Nordland. Kansje litt tidlig ennu men dog. Stedet er Saltdal,
eller Rognan som noen kansje husker fra en viss tv serie fra Tv 2.Dette er et sted
som heter Øyra som jeg nesten går turer til daglig. Veldig flott sted og mange andre
benytter også denne herlige fristedet. Igår tok jeg meg en tur og fikk en ide til en
sang, som dere kan se resultatet til her:


Siden jeg har vært der så mange ganger har det også sneket seg en annen sang som jeg rett og
slett kalte for øyra, den kan dere høre her:

Håper dere liker det:) Husk å like videoen siden dette hjelper å spre sangen videre og legg gjerne
en kommentar til :)

Ha en god påske forresten alle sammen:)

Ny låt, lost in gravity



Lost in gravity. Fikk denne sangen inspirert av en tur jeg hadde igår.
Har tatt endel bilder fra stedet(om sommeren) og lagde dem
like greit i videoen med noen andre flotte bilder fra nå i vinter.
Sangen hører til et prosjekt jeg jobber med.



 


 


 

Sangen Ensom

 

Av alle de sangene jeg har laget, og det er ikke få er det alltid noen som
kommer tilbake. Som bare glimter til av ulike årsaker og minner. Denne
sangen, ensom, er en av dem. Jeg vet ikke hva det er med den, men den
har en spesiell tilknytning til meg, til teksten og den har en varme i seg som
kun jeg kansje forstår. Om jeg hadde kunnet ville jeg ha tullet den rundt hjertet
og hatt den der til enhver tid. Når jeg er trist eller lei, da kommer denne sangen
ofte på hjernen.

Dette er en ny versjon jeg har laget i dagens øving på cubase, men syns den
ble ok nok til å legge ut da:))


Original versjonen er her:


Her er den hele teksten, den er spesiell, for meg:)

Ensom
Høsten som er snart forbi.
Vinteren som kommer nå
Fargene som forsvinner nå
Solen tar farvell og kulden stiger på
Vers 2
Lydene som roer seg
mørket  det vil senke seg, og savnet stiger frem.
Det er jeg som er igjen
Det er jeg som mister gleden litt ,igjen.
ref
Jeg venter her igjen,
og trøster meg med tiden som var
Ensom jeg er igjen
og gledens dag er forbi
Minnene jeg har, til neste vår.
Vers 3
Vinteren har kommet nå
utsikten blir mindre nå og isen fryser seg
Jeg kryper  godt inntil meg selv
mens minnene de strømmer på
og drømmen tar seg til i denne kalde harde jord
Det er tid  å sove nå, jeg er helt alene her i skogens ro.

 



 

Nye låter : Falling stars og static war



Jeg venter nå på pro utgaven av cubase og i mellomtiden har jeg brukt tiden på
et annet program og laget to låter. Den første heter Falling stars

Etter det har jeg eksperimentert litt og lagde denne låta som  heter: Static War.

 


Sistnevnte er mere for eksperimentings av oppsett på lydene og miksing. Håper dere likte dem:)
 

 

 

 

Ny sang : Aurora Polaris



Planen: Å dra på handletur. Men måtte ta en kopp kaffe og da pleier jeg
å plundre litt med synthen. Kort fortalt, det ble aldri noen handletur,men
det gjør ikke noe. Dette er en beta versjon altså. Jeg liker å lage
flere versjoner men jeg syntes faktisk denne satt ganske bra fra
start.

Inspirert av det vakre nordlyset vi har her oppe i nord fikk den samme navn:))

Her er sangen:


 

 

De små tingene i livet

Jeg hadde for to år siden et vennskapelig besøk av denne karen, Rolf.
Han holdt til på veranden omtrent hele sommeren. Han spiste nøtter
som fuglene hadde kastet ifra seg. Jeg klarte jo ikke å dy meg og
la ut en egen skål for Rolf og dette ble populært.

Her kan dere se den herlige karen: :)



Mot høsten var han borte og jeg har aldri sett han siden. Jeg tror nok at han hadde
omskolert seg til bedre strøk og at han garantert fortsatt finnes klatrende i
trær men samtidig minner det meg om at man aldri skal ta noe for gitt og
nyte de små øyeblikk som dukker opp.

I denne materalistiske verden skal man nærmest basere lykken sin på antall tjente penger
og hvor stor bilen er. Det å leve uten nymotens klær, hårstil og alt det andre, vel, det er ikke
enkelt. Men det er her jeg sporer av ganske mye. Jeg har en god jobb og inntekt. Det er
jeg veldig glad for. Men jeg setter pris på så mye annet enn akkurat hvilken status jeg
har. Jeg bekymrer meg aldri for hvordan jeg bare lar håret vokse, kansje inntil noen venner
påpeker det og jeg blir nødt til å ta et tak, men for min del er det ikke så viktig. Jeg gjør
det for de "andres" skyld, nå og da.

Jeg har ingen bil. Jeg bor så nær jobb og sentrum at jeg sykler året rundt. Det er god trim
kan jeg love! Bare det å sykle med 4 fulle poser på en vei som er holkete er ikke alltid så
lett, men jeg klager ikke. Jeg tar det som en god trim og dessuten elsker jeg å sykle.
Kompisene mine spør meg : Men hvordan klarer du deg uten bil?Vel,hva skal jeg svare?
Jeg har ingen behov for det. Jo, det er kjekt å komme seg rundt på til steder men da
har jeg heller invistert i en mopedscooter som frakter meg til alle fiskestedene jeg besøker
om sommeren. Jeg har jo hatt bil før, men slik situasjonen er nå går det fint uten.En
høvelig god sykkel er nokså stille og når jeg sykler på jobben om våren er det mye å se
og høre. Jeg har mange ganger møtt på elger, rev og rådyr på mine turer og det er da jeg
bare stopper opp og tenker: "Så herlig!". Tenke seg til, heldig er man. Man skal på jobb,
man er trøtt og kansje litt småsur på en mandag men så kommer dette dyret og sier
at :"Du har det kansje greit på sykkelen der men her i skogen er det jeg som bestemmer,hehe".

Det samme gjelder klær. Men ikke misforstå , jeg er opptatt av renslighet og alt
det der, men jeg er overhodet ingen motedonjuan som tenker om dongeribuksa
matcher den sorte gensern. De eneste kriterier jeg har til klær er særlig om vinteren.
Jeg vil ikke fryse så sko,jakke og vinterbukse er valgt med omhu for å tåle alt det
vinteren medfører og ja, jeg invisterte faktisk i noen piggsko siden vi har hatt veldig
mye holke her, men det er altså pga trygghet, ikke pga mote.

Nå gleder jeg meg bare til våren kommer. Da pleier jeg alltid å sykle en tur innom
ørja nede ved fjæra og bare sitte der og nyte naturen. Bølgene som slår inn over
stranden. Fuglene som kjekler. Det å ta en damp og bare nyte stillheten før man
drar på jobb for å bli stresset. Ikke minst gleder jeg meg til sommeren for å dra ut å fiske.

Ta det og ta så min lidenskap musikk så har dere meg i ett ess. Musikk er et
paradis for meg der jeg synker langt inn i og bare forherliger meg med den. Det er da
jeg virkelig forsvinner fra denne verden en stund og lar tankene rå. Når jeg lager
musikk er jeg på mitt beste og det beste er at man blir aldri lei av det. Det å lage
musikk er for meg som det er å puste for andre. Jeg bare må ha det, og noen
ganger kommer det noe bra ut av det.

Nå har jeg jobbet hele helgen. 7 dager med formiddag. Grytidlig opp og i helga
sent i seng, men jeg gleder meg til noen fridager der det meste kommer til
å gå på å mekke musikk, kansje handle en gitar osv. Men, det første jeg
skal gjøre etter kl 18.00 når jeg er hjemme er å sitte ned i sofaen og ta meg en tuborg
og bare nyte den. Nyte stillheten. Nyte friheten som er foran meg, selv om det
er bare noen få dager.

Så dere der ute i den store verden. Prøv av og til å ro ned og se dere skikkelig
omkring istedet for å se kun fremover og stresse med penger og jobb. Det er
så mye mere bare man klarer å åpne øynene for det:) Vær glad for det liv
man har fått tildelt og nyt hver eneste dag så best du kan! :)

 

 

 

 

Æ vil jo berre ha dæ!



Neste sang, i veldig beta eller alpha format der vokalen ikke bei perfekt.
Om nån har løst å prøv å søng den og syns de kan søng den beire enn e,
ta kontakt:) E kan gladelig send den pr email uten vokal.

Denne sangen heter E vil jo berre ha dæ og handler om en x man ser
på en pub som heter strøket(kan lett misforståes den teksten men
strøket er en referanse til en pub, ikke et strøk altså...hehe)

Her er låta i beta versjon(beta betyr at den ikke er ferdig ennu).



 

Her er teksten:

 E vil jo berre ha dæ

E så dæ på strøket i går og du va veldi fin
Du strutta på stolen og tok frem ditt fine smil
E tenkte på tia vi hadd då vi var veldi ung
og kan du forstå koffer e gjor som e gjor.


E vil jo berre berre ha dæ
E vil jo berre ha dæ
E vil jo berre berre ha dæ,du e så veldi fin,så fin så så fin.

Du lærte me om de der greian å bi forelska,
og e trur også da va du som ga me mitt første kjøss.
Du lærte me om korsen da e å vær sjalu.
Når e ser dæ no har e løst å berre prøv på nytt

ref

Når tia e inne så tar e kansje kontakt
Vi har begge blitt voksen og kansje da e nå igjen av oss.
E vil tru  da vi hadd i lag da kan vi få igjen
førr når e ser på dæ så tennes mitt hjerte igjen

ref

 

https://soundcloud.com/tomkrist/e-vil-jo-berre-ha-dae-beta

Klagehysteriet



Klagehysteriet delux.

 

Hoff, det er nesten som man gir opp. Den ene uken etter den andre så skal det klages.
Medier fyrer opp, folk går på limepinnen og ja, der er vi.Jeg lurer av og til på om folk
tar seg tid til å lese om hva de faktisk klager på , fordi for min del er det et rart dette
fenomenet som heter klaging.Jeg vil faktisk kalle det et fenomen fordi dette gjentar
seg alt ifra dag til dag, uke til uke eller fra månede til månede. Men at det kommer
et hysteri før eller senere, det er like sikkert som at egget på olabuksa mi vil feste
seg om jeg ikke vasket den etter 14 dager!

Okay, e legg om te nordlandsdialekt, førdi då e da litt lettar å bannes:

Husker dere Dnb og den saken der? oj, det var ikke måte som dokk sabla ned ord over
nettet og nærmest trua me å selg hus og heim me bestemor på kjøpet. Merkelig nok,
dnb aksjen forholder sæ veldi rolig. Ingen nyheta om at dnb på nåkka som helst måte
har merket den saken. Banninga beie heldigvis sensurert av me sjøl, så dokk slapp da(red anm).
Ord hagla og banken sku nærmest bankes opp. Fyttikatta korr de plutselig begynt å stjel
penga.Idag? Ikke et knyst om det.No e da nå anna å klag på! Dessuten e man jo faen
ikke lenger i en minibank. Koffer sku man da? Når da kosta 10 krona!

Lets keep going up,  saueflokken...eh, la oss stoppe der. Saueflokk sier du? Ja , sier jeg
og slår om til non dialekt siden det passer bedre. En saueflokk er en flokk som følger
en....flokk? EH,la oss kalle det en trend. En hiver seg på og flere hiver seg etter.
Nærsagt uten å bruke energi på om det som skrives, faktisk er noe man har satt seg
inn i eller ei.Den ene timen er man i 100 og fyrer løs. Man leser kansje en sak i avisa
og blir litt engasjert fordi alt medier skriver må jo være sant? Eller stopp, er den det? Ro
tilbake og tenk litt etter...kansje mediene skrev det for å engasjere deg, og du bet på ,
som en laks i MEDSTRØMMEN.You are taken on the fersken!

Lets rolle.

Rema 1000 kom med store nyheter.Alle konkurentene sa at "fnis, dette er jo bare gimikk
og intet annet". Men det skal de ha, Rema 1000 fikk mye engasjemang, iallefall på
appen...men så , dagen etter kom nyheten om at de skulle FJERNE varer! Herregud!
Oh my fucking god!

Sjokoladen stod ved siden av potetgullet og skulle nærmest rømme fra butikken slik at
fettbehovet ikke kunne dekkes no more! OH my god!  EEEEEEEEEEEEE
MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ KLAAAAAAAAAAAAAAAAG!!!! Vi sause over nettet , peise på
med (ja sorry, dialekt igjen) bannskap, vi trua med det eine og det andre. JA vi
drit faktisk om rema 1000 e den einaste butikken i nærheten men bruka heller 500 kroner
før å handle 30 mil unna på spar, før det her va jo berre skit! VI HATA DOKKER
REMA 1000! VI HATA DOKK! Den prima laksen fra australia som angivelig ikke hadde
tilsatt pepper, den kan vi faen ikke kjøp lenger! OH MY GOD!

Til i går.

Glemt.Borte. Vi feier over kjerringa, spiser salami og legger seg. Sexen er totalt glemt fordi
man brukte all energi på å klag. *SUKK

Hva snakket vi om nå?

Saken ble glemt...ah, ok

Eh, jo, hva vi snakker om nå? Nå er det DAB! Fm forsvant blandt solen og vi felte
tårene fra verdiskapningen som ble første gang brukt i 1937. Jeg hørte
ord som "Men faen heller, dab er jo allerede foreldet"....og jeg sier tilbake:
1937!!!!!!!!!1937! DAB er teknologi, altså digiltalt:Det kan oppgradere!. Men hysteriet:
"E sku på fjell 90 mil oppi her. Her e da faen ikke dekning førr å gå å skit
engang før e ska jo absolutt hør på radio når e e opptatt med alt anna". "Omg, v
i har ikke dekning her og ikke der og vi vil ikke ha dab! Vi hata DAB! VI VIL IKKE
PRØV PÅ NÅ SATANS NYTT !!!VI SETT OSS PÅ RÆVA OG LUKKA
DEM OG KLAGA!".

Hoff...og så sett e her, på samme måte, og KLAGA på de som KLAGA!
Forstå me rett men dokk får ha en satans fin klagehelg. Dokk får sekkert te å klag på ett
eller anna uansett dokker klagera!! :))

 

 

 

En liten gave fra me te dokker:)



Her en lite presang no når vi nærma oss slutten av året. Det
einaste e kan lov e at musikk , vil da bi meir av.

Her er en liten teaser,håpa dokk lika da:)



 


 

 

Ny instrumental låt, Neptun Part 1



Jeg jobber såkalt 3 skift noe som er et mareritt når det gjelder å legge om
nattesøvnen. Bruker musikken som en terapi der man glemmer tid og
rom, bekymringer og slitsomhet(pga mangel av søvn). Dette skjedde
inatt kl 03.00 og dette ble resultatet. Trenger litt finjusteringer og muligens
forandringer men synes egentlig sangen er veldig grei slik den er. Derfor legger
jeg heller til en "part 1" bak, slik at jeg eventuell kan forandre/forskyve osvosv.
Håper dere liker den:)


 

 

Låta Make my day er klar:)

 

På tide å få løs den techno, danse foten din og bare skru volume på full guffe :)) Av og til
er det gøy bare å sette seg ned, slappe av og legge på alt man har av
instrumenter, looper og blande det hele sammen til "hva det nå en blir".
Jeg har kombinert denne med deler der jeg spiller selv, bruker looper
samtidig og vel, hatt det gøy mens jeg mekka denne elektro-dance
låta :) Håper dere liker den!

 

 

 
Dere kan hente den ned også fra soundcloud(må være registrert).
 



 

Mindy's song



 

 

Her er min siste sang, Mindy's song :) Driver med litt musikk editering for tiden og har øvd
meg med dette snuttet. Syntes det fenget litt så valgte å legge det ut. Håper dere liker det:))

 


 

 

Ny sang Mine Tanka



 

Her e en sang e skreiv på nån daga og som ennu e i beta status. Sangen handla litt om
kjærlighet, ensomhet og mørke tia der det kan vær godt å vær to!:)

 

Egentlig e da en gitar sang som går mye kjappar men e fekk problema me opptakeren så e 
lagde en kjapp versjon heller så får vi sjå om e får orden på utstyret.

Sangen ligg på sound cloud i wav format. Håpa dokk lika den:))

https://soundcloud.com/tomkrist/mine-tankabeta

Her e teksten:


E sku ha hatt, ei som kun gje me litt  kos, når mørke 
tia nærma se no
E sku ha fått, ei e kunn ha kasta rundt, og lek litt 
me når vi nærma oss denne stund.
E veit, at når vinteren kjem e da godt 
å ha nån å holde rundt
E veit, at når sola forsvinn vil e ha dæ her omkring.

lite mellomspill:G-C-#F-G-C-D-G

g---------------c--------------#f---------------#g
c---------------d---------------g
E sku ha hatt, e sku ha hatt ei som kunne fortelle 
me, at varmen finnes inne i oss to
så kunne vi vært, så kunn vi vært ute og dansa inn 
i snøen mens vi begge lo
#f------------------------em----c-------d--------------c
E vil jo ha , nån som kun trøste me, når vinterstormen 
herja over oss.
E vil jo håp at e kun ha sagt te dæ, at du og e, vi e 
aller best ihop.

solo

E ønska me, en vinter uten ensomheit, der de 
dystre tankan kjem.
e ønska me, ei som kun ha leda me,og sei at tingan 
egentlig e grei
men e veit, e går inn i kampen der de mørke tankan smyg 
se forsekti på.
og e veit e må ha nå å sjå frem te, te våren kjem og alt 
bi bra der og no.
 

 

Evigheten



 

Evigheten er en sang jeg laget for 6-7 års siden. Hører til albumet
"mitt liv" der jeg lagde 12 sanger som handlet enkelt og greit
om meg selv:)) Uansett, jeg lagde her om dagen en spesial versjon av
denne og la den opp på soundcloud. Bakgrunnen for sangen handler
om et sted jeg har vegret meg for å besøke der noe trist skjedde og der
jeg håper en dag skal klare å besøke det. Håper dere liker den:) 

 

https://soundcloud.com/tomkrist/evigheten-special-edition


 

Høst sang



 
 
Jeg ytret meg litt før idag om høsten men må jo få lov å si: Ikke ta alt jeg skriver helt
alvorlig:) Ifjor skrev jeg denne sangen, på samme tidspunkt. Fant ikke noe bedre navn 
så det ble "høstsang". Håper dere liker den:)
 
 


 

Du vakre høst og milde!

Høstens mareritt
 

 

Joda, vi vet alle hvordan det er. Når høsten kommer er vi alle så glade. Vi yrer i farger og legger ut
hvor en fantastisk tid vi er inne i. Noen gleder seg til jakten skal begynne , andre gjør seg klar
til vinteren. Ved skal sankes.Vi snakker alle om at "jo nå er sommeren definitivt over og denne
fantastiske tiden skal trå til". Man kjenner det på luften som strammes til. Man ser naturen
forberede seg. Vet ikke hvordan ståa er rundt i hjernene til folk men la meg si en ting: Jeg
personlig HATER høsten. La meg forklare hvorfor fordi jeg, av svært få, har skjønt problemstillingen.

Jeg er hverken psykolog eller noen ekspert på hvordan vår egen hjerne fungerer, men la meg si dette :

Vi mennesker er egentlig ikke så kloke som vi skal ha det til. Vi har det nemlig på den måten at om
vi overbeviser oss selv om noe på en viss tid, ja , så kan vi faktisk etterhvert overbevise oss selv
om at det er faktisk sant. Jo lengre tid det går, jo mere tror man på det. Det er DERFOR man
spesielt hører eldre snakke om for en fantastisk tid høsten er fordi de har hatt noen år på ræva
si  som har surret i hjernen og er dermed mere overbevist enn noen andre! De mere av andre
tror på dette, forteller det til sine barn og dermed er det hele igang igjen: År etter år!

Jeg husker jeg som liten ble tvangsforet med å plukke blåbær og tyttebær ved høsten. Ute i
skogens mark ja der var det rene klan-kriger mellom familier om å plukke aller mest. 50
bøtter om dagen! Ha! Vi plukket 52! Unnskyldningen om at ungene begynte å blø på fingrene
holder ikke i dag også! Det som plukkes kan, skal plukkes kan! Det var ville tilstander.Slik
startet min smule skepsis mot høsten, men det stoppet ikke der, tvert imot. Den har bare vokst!

La meg tilføye jeg bor i Nordland. Noen vil kalle været her for ustabilt der noen kansje legger til
"litt" foran. Ustabilt? Det finnes overhodet ikke noen form for stabilitet når høstværet setter igang
her! Ikke et eneste sekund!! La meg si det slik: Helt i starten av August var jeg på fisketur.
Det hadde regnet dønn i flere dager men denne morgenen såg det bra ut. Jeg gikk
ut på verandaen, dro frem kikkerten og speidet rundt. Ikke en eneste sky. Jeg klatret opp til
pipa for å være helt sikker. Da kunne jeg se noen mil til. Ikke en eneste sky!

AHA tenkte smarte meg , løp inn, stresset med å pakke utstyret og alt det der. Freste
avgårde med min moped scooter opp til fjellet. Jeg stanset her , tok frem kikkerten og
studerte himmelen. Såg bra ut men for å være sikker klatret jeg 5 meter opp i ei furu
som stod der. Neida, ingen sky! Jeg følte meg lettet og glad. Endelig! En fisketur uten
regn!.Jeg gikk den usedvanlige korte distansen til vannet som er på ca 5 minutter nedover
og 15-40 minutter oppover, alt ettersom hvilken form lungene var i. Da jeg kom ned var
jeg glad og fornøyd. Jeg hentet vann til stormkjøkkenet for å koke meg kaffe. Jeg satte
fra meg sitteunderlaget og begynte møysommelig arbeidet med å gjøre klar fiskestanga.
Jeg tenkte at ja, jeg rakk vel å kaste en gang før kaffen kokte. Ivrig peilet jeg meg
ut et område der jeg tidligere hadde sett en fisk hoppe. Booom og kroken landet
perfekt der jeg ville ha den.Men før jeg fikk startet hører jeg et satans bang. Jeg holdt
faktisk på å miste fiskestanga. Jeg ser opp og ser plutselig hele himmelen fylt opp av mørke skyer.

-BANG! BANG!

Jeg ser lynet slå ned i berget ca 30 meter fra der jeg stod. Da ble jeg blek rundt fjeset
og tro meg: Jeg tror jeg satte rekord i å surre inn fra fiskestanga. Lynavlederen himself.
Jeg tror jeg brukte 2 sekunder, kansje 2.5. Etter det braket det løs og regnet kastet
seg over meg. Jeg ble livredd. Samtidig måtte jeg ta stormkjøkkenet fordi vannet
kokte. Jeg satte meg ned og øste på kaffen fordi en ting hadde jeg bestemt meg for: Jeg
skulle iallefall få en SATANS kopp kaffe før jeg dro, og kansje dette kun var midlertidig?
Men neida. Regnet fortsatte. Tordene fortsatte og jeg såg lynet slå ned både i vannet(!)
og over meg.Det var bare å hastig pakke sammen og bare håpe at man ikke fikk seg
et elektrosjokk før den tid var omme. Jeg tok også rekorden i å pakke ned. På vei oppover
turde jeg nesten ikke å gå. Andre ganger snublet jeg over en haug med glatte sopper.
Selv om jeg hadde rimelig bra fottøy piplet det inn vann overalt. Da jeg endelig kom
frem og startet scooteren la jeg merke til en ting: Regnet stanset. Skyene var borte.
Det var total stillhet og jeg tenkte:
-Satan i helvete, tror det er høsten som har begynt nå
Etter det har været vært så ustabilt at selv værmelderen har gitt opp.De har bare klusset
på tilfeldige skyer og skriver "sjangser med regn??hehehehehehe".... Jeg såg en
værmelding på tirsdag der det stod regn i ca 36 timer ! Ha! Så feil kan de ta! Det regnet
nemlig 39 timer i strekk!

Så la oss snakke litt om høsten og fargene. Jeg ser det for meg: "Åja, det er så nydelig
de fargene som er ute i naturen nå! Helt fantastisk!". Så snur vi det på flisa der jeg gir
mitt uttrykk for disse fantastiske fargene: "Har du sett et kadaver fra dyr ligge råtnende
ute i naturen?". De har nemlig nøyaktig de samme fargene. Noen er røde andre er blå,
grønne på siden og brune på lår!". Dødens farge kaller jeg det fordi det er det man ser.
Blader som faller på bakken for å råtne og dø. Joda, treet som har bladene har
det godt for de er smarte som sikkert går i dvale og sover over vinteren mens det våkner
til om våren.

Problemet her i Nordland er at vi om våren og sommeren har det som kalles IKKE NATT
TID.Vi har ikke natt her da i hele tatt. Det er lysende mørkt hele tiden! Men i perioden
fra Oktober frem til Mai har vi kun natt, hvert jævla døgn! Hele tiden!  Du vet den
følelsen når du går ut fra soverommet? Øynene må venne seg til det og det føles
ubehagelig. Er det rart vi oppi nord ser så dårlig? Høsten minner meg på dette,
fordi da begynner mørkehelvete og verre skal det bli.

Med disse ord setter jeg punktum og sier heller : Ha et forsatt godt år! Jeg vet høsten
vil være et helvete og vinteren like så, men husk: Man kan alltids reise et sted der
de som var fornuftige holder til. Altså de som fant seg paradiset med stabilt varmt vær og
sol. Ikke jævlene som bosatte seg her oppi nord fordi jeg har en stor mistanke om at de ,
på ett eller annet tidspunkt hadde noe jævla feil med retningsansen sin!

 

 

Når nettene blir lengre Kapittel 7-8

 

Kapittel 1 kan dere lese her: http://tomkrist.blogg.no/1403137072_nr_nettene_blir_lengr.html

Aliens

Kapittel 7. En slagplan.

Skapningen følte seg ikke tilfreds. Omregnet til vår egen tidsregning hadde det snart gått 4 dager og den måtte snart avgi rapport til sine overordene. Ellers ville det bli satt igang leteaksjon og tiltak. Den hadde allerede tenkt igjennom hvordan rapporten skulle lyde. Den trengte tid for å avgjøre hvordan den kunne utnytte dette maksimalt og hadde bestemt seg for å kun avgi noen få detaljer. Intelligent liv skulle den foreløbig utelate. Dyreliv kunne den nevne og alle de andra dataer som oksygeninnhold, type atmosfære, for ikke å glemme materialer denne planeten bestod av som de kunne benytte senere. Nok til å pirre nysgjerrigheten til hans overordne samtidig som den fikk mere tid til å gjøre det hele perfekt.Å forstå deres kommunikasjonsmetode over så lange distanser er umulig for mennesker å forstå. To dager var dens makstid før rapporten måtte overføres. Etter det kunne den dra videre og utforske mere og ikke minst tenke ut hva den skulle gjøre for sin egen del. Gjorde den det riktig ville dens fremtid være sikret og kunne øke sin dominasjon blandt sine egne og ta gradene videre opp i systemet. Med Jim som vert befant den seg nå på det offentlige biblioteket i Mosjøen. Den hadde fintunet alle detaljer nå og kunne kontrollere verten ypperlig uten at noen fattet mistanke.

Dialekten hadde vært et hodebry men den hadde lært seg det etter puggingen den hadde hastet gjennom natten før og mange andre ting. Historien til denne planeten viste seg å være svært så omfattende. Noe den fattet stor interesse for var religion og derfor satt den nå og lynbladde gjennom bibelen. De trodde faktisk på noe større, en slags gud, og selv om de hadde kommet ganske langt vitenskapelig, holdt de fast i mange av tradisjoner som var flere tusen år gamle. Kjærligheten og forhold var noe annet. Det var vanskelig å sette et ord om disse menneskene var monogami eller polyamorier med tanke på deres forplantning prosess. Dette var veldig usedvanlig. Det eneste skapningen selv viste om var deres egen forplantning , noe som var veldig annerledes. Samtidig ble den forvirret . Hvordan sikre sin egen eksistens når så mange ulike grupper, på en så liten verden regjerte? Kriger hadde florert gjennom historien. Det var ingen logikk i det. De hadde nesten utslettet seg selv med atom teknologi. En primitiv og desktrutiv form for energi som lå billioner av år bak deres egen utvikling. Men så hadde menneskene aldri oppdaget annen intelligens liv utenom deres egen, selv om de hadde klart å kartlegge mye av rommet utenfor. Joda, de var på et tidlig stadium men det var svært rart at ingen andre hadde oppdaget denne flotte planeten. Med tanke på det var lokaliseringen av dette stjerne systemet ganske langt unna Alpha centauri der de nærmeste naboene lå, akkurat nå allierte med skapningens egen rase.

Det hadde vært skip her før og utforsket men ingen hadde sålangt funnet noe form for aktivitet. Det som ville være av interesse for planeten, forutenom alle ressurser man kunne utvinne på var livsformen og dens utvikling. Dette ville sansynligjøre at planeten ikke ble utslettet med det første, men kansje satt under søkelys og observert. Deretter om noen år ville de ta over, ta vare på de livsformer som var verdt å merke seg og utslette alt annet. Deretter ville planeten bli sugd for ressurser for så å bli utslettet totalt. Dette for å sikre at fienden ikke fikk noe tilgang. I det øyeblikket gikk alarmen nok engang fra skallet. Siden den befant seg i en vert måtte den anstrenge seg for å føle radaren .Den følte at noen var svært nær skallet. Kunne noen ha oppdaget den? Den styrte verten hurtig gjennom biblioteket og ut på hovedveien. Først nå merket den at det delvis hadde blitt kveld og at lyset avtok.Hvor stor var trusselen? Den følte at noen faktisk holdt i skallet! Den hadde blitt oppdaget! Akutte tiltak nødvendig! Midt på veien dro Jim Hauklien frem pistolen sin rett fremfor en buss som bråstoppet for å unngå påkjørsel. Buss-sjåføren såg et skjevt smil fra Jim idet skuddet gikk av. Tilbake i skallet oppfattet den raskt hva som skjedde. Denne guttungen holdt i skallet og var på vei mot et bål .Panikken farte gjennom vesenet.Varme! Gutten hadde tenkt å kaste skallet på bålet!Hvordan hadde han funnet den? Øyeblikkelig angrep den gutten med full styrke. Idet Helge gikk mot bålet kjente han en voldsom hodepine. Den var så voldsomt at han tok til seg hendene over hodet med det resultat at skallet falt på plenen. Han besvimte øyeblikkelig.Naboen Kåre såg dette fra stuen gjennom vinduet der han hentet noen aviser han skulle legge på bålet der de brant høstens løv. Han såg Helge segne om på plenen.
-Men i alle dager. Kåre løp ut verandadøren og styrtet mot Helge. Han undersøkte om gutten pustet, noe han gjorde, men det virket som om han hadde svimt av. Han tok gutten i hendene og bar han inn og la han forsiktig på sofaen. Akkurat da han skulle hente mobilen for å ringe etter sykebilen slo gutten opp øynene.
-Hei! I alle dager Helge, hva skjedde? Gutten smilte opp og trakk på skulderen.
-Jeg snublet tror jeg, men jeg er helt fin nå! Gutten satte seg litt forvirret opp.
-Har du svimt av før? Spurte Kåre bekymret. Helge ristet på hodet og ga han et skjevt smil Han lot som om han gned seg i hodet på et sted.
-Du traff nok et sten under fallet. La meg se. Kåre sjekket møysommelig hodet.
-Kan ikke se noe blod eller noe sånt, du føler deg bra nå? Helge smilte mot han og nikket. Vesenet hadde klart det. Motstanden hos barn viste seg å være mindre. Idet Helge besvimte av smertene hadde den prøvd å trengt seg inn. Det hadde gått smertefritt.Deretter hadde den lynraskt søkt gjennom hjernens minne slik at verten ikke oppførte seg for mistenkelig. Det hadde virkelig gått kjapt denne gangen, mye raskere enn hos eldre mennesker. Mens Kåre gikk for å hente brannslukningsapperatet styrte den Helges kropp til skallet og fikk gjemt den under en busk. Der kunne den ligge foreløbig til den senere fant et bedre egnet sted. Situasjonen hadde såvist krevd tiltak og den burde ha funnet et bedre egnet sted å grave skallet ned på. Problemet var den hastige avgjørelsen om å bytte vert. Ville det gjøre situasjonen vanskeligere?

 

test

Kapitell 8. Triste dager.

Fra det øyeblikket der vante dager går forbi til endløse dager med sorg og forvirring kan muligens beskrive noe av det Lene Hauklien hadde opplevd de seneste dagene. Å få den grusomme beskjeden om at Jim hadde tatt sitt liv til å planlegge detaljer om hans begravelse hadde fått henne til å tenke over hvor fort ting kunne forandret seg i livet. Hennes mor Arnie hadde kommet til dem neste dag etter den forferdelige nyheten. Hun hadde tatt satt seg av Helge mens Lene mer eller mindre prøvde å håndtere sjokket som hadde invadert henne. Denne Tirsdags morgen, fire dager etter sjokkbeskjeden prøvde de å iallefall late som om de spiste en normal frokost. Helge gjorde det ganske bra. Lene smilte mot han der han ivrig smurte leverposteinen på brødskiven.Hadde han skjønt egentlig hva som hadde skjedd? Arnie ga Lene en kopp kaffe og satte seg ved siden av. Hun hadde fylt sine 69 år men Lene syntes hun såg mye yngre ut etter at hun hadde farget håret sitt, nok en gang. Merkelig nok kom hun til å tenke på at faren hennes døde bare 50 år gammel. Slag. Hvilken alder var det å dø på? Jim tenkte hun, min Jim ble bare 56 år.
-Hvordan føles det idag? Fikk du sove noe? Spurte Arnie. Lene nikket og tok en liten slurk.
-Joda, våknet flere ganger men du vet... Arnie nikket.
-Du vet , obduksjonen , fikk du noe klarheter i det? Blir det denne uka? Lene ristet på hodet i forargelse mens hun drakk en slurk.
-Selv om årsaken ikke er noe i tvil om , med vitner og det hele så har ikke kripos forlagt saken. Han som var her i går, han...hun snufset litt og fortsatte:
-Han sa at det var ren prosedyre men at det tok sin tid. De hadde snakket med presten men ville absolutt ikke slippe han før den var ferdig.Altså obduksjonen. Alle prøver blir sendt til Ullevål sykehus, der skal de analyseres og det tar tid. Det blir ikke denne uka. Arnie fylte opp melkglasset til Helge og ristet oppgitt på hodet.
-Sannelig skal det ikke være enkelt, men jeg forstår det jo også, i hans stilling og alt det som har skjedd i det siste. Du vet Lene, du kan jo ha rett.
-Hva da? Moren avbrøt seg selv og smilte mot gutten.
-Helge vil du se tv? . Gutten nikket ivrig og gikk ut til stuen. Arnie fortsatte.
-Presset og alt det der. At han var så forandret den dagen.
-Ja, jeg skulle aldri ha forlatt han. Jeg kunne kansje ha gjort noe. Vi snakket ikke mere etter da jeg tok Helge med meg...han.
-Jeg vet, jeg vet Sa Arnie og lente seg over hennes datter. Hun holdt henne til seg mens Lene gråt ut sine tårer.
-Husker du da far døde? Sa Arnie.Lene tørket vekk noen tårer og nikket.
-Vi var på handletur, du og jeg. Hvor ofte tror du jeg har tenkt på at dersom vi ikke hadde tatt den turen, eller om vi hadde tatt den senere, så kunne han kansje ha vært i livet? Om noen hadde vært der da det skjedde, så kunne han kansje ha blitt reddet? Jeg sa det aldri til deg men jeg hadde forferdelig dårlig samvittighet lenge etterpå. Det er det som skjer Lene, man kan ikke skru tiden tilbake igjen og hvorfor skulle vi det? Når vi ikke vet hva som skjer i fremtiden? Hennes ord virket trøstende, som alltid. Men hun hadde rett også.
-Det verste Sa Lene og forsikret seg om at Helge var opptatt med tv, ifall han tyvlyttet,og fortsatte:
-Det verste er måten han gjorde det på. Midt på veien... Arnie avbrøt henne:
-Du kan ikke tenke sånn Lene. Du er ikke Jim. Joda, selvsagt blir det snakk om slikt. Det har jeg jo sagt til deg allerede!
-Jeg vet det, men bare det å vite, at så mange såg det hende....Det må ha vært et sjokk for dem også! Du såg jo artikkelen i avisa!
-Men du kontrolerte ikke hva Jim gjorde, eller hvorfor. Du sa det jo selv til psykologen, og han sa at det er vanlig å føle skyld. Alt dette viste Lene fra sin egen erfaring. Hun var lege og slike ting måtte hun ofte snakke om. Iallefall for de pasientene hun hadde som f.eks var deprimerte.Men at dette skulle skje med henne, det hadde hun aldri tenkt.
-Jeg må handle, vil du være med idag? Spurte moren. Lene tenkte seg om. Var hun klar for å møte verden? Klar til å kjenne alle de besynderlige blikkene? Hun viste hvordan det ville bli men nei, ærlig talt, hun følte ikke for det.
-Nei, jeg, jeg orker ikke. Kansje du kunne kjøpe shampo? Moren nikket ivrig og smilte.
-Vi tar det når du er klar, jeg skal ikke pushe deg iallefall. Da moren hadde dratt satte hun seg ved siden av Helge i sofaen. Han satt nå med den bærbare datamaskinen og Lene la merke til hurtigheten da han tastet inn.
-Hva gjør du?
-Søker etter spill.
-Jaha, hvilket spill? Han smilte skjevt mot henne og svarte ikke. Så fortsatte hendene å rase over tastaturet. .Hun skulle akkurat til å reise seg da noe slo henne. Hun klarte ikke helt å sette fingrene på det. Hva var det nå da? Det var som om en dyp uro som hadde ligget der hadde kommet tilbake. Men for hva? Var det sorgen? De sovepillene som ennu satt i? Hun såg på Helge igjen. Det smilet. Det var noe kjent med det. Skjevt smil. Denne voldsomme uroen fortsatte. Hun såg for seg Jim da hun hadde konfrontert han om utroskapet. Istedet for å bli rasende hadde han smilt til henne? Samme skjeve smilet. Hun såg for seg da de spiste middagen. Da han tygget omhyggelig hver bit, slik han ikke pleide å gjøre. Hun hadde egentlig glemt mange av de hverdagslige tingene de gjorde da hun fikk den forferdelige beskjeden. Etter det hadde verden rast sammen og hun hadde ikke vært i stand til å tenke på det ene eller det andre. Hun hadde liksom fløyet over de siste dagene. Noen ganger var hun nede, kjente på sorgen og fløt opp igjen. Hun hadde levd i nuet og aldri tenkt noe mere enn det som var høyst nødvendig. Selfølgelig, sorgen var det som hun gnaget på hele tiden. Om Jim og det forferdelige han hadde gjort.Hun gransket han litt mere inngående.
-Du har tatt medisinen ja? Helge stoppet opp og såg på henne. Tenkte seg nøye om før han nikket på hodet. Adhd medisinen var ikke noe han normalt tok alene. Hvordan var dette da? Hadde moren gitt han medisinen? Hun hadde faktisk ikke tenkt tanken før nå. Pillene som måtte taes om morgenen og om kvelden. De praktiske tingene. Moren måtte da vel ha gjort det? Helge hadde jo vært rolig og ikke fått noen anfall i det siste. Hun prøvde å huske når han hadde tatt det sist. Det måtte være noen dager da? Hun fikk et lite angstanfall men legen i henne beroliget henne. Okay, så lenge han ikke har hatt anfall var det jo ingen fare men tenk om hun hadde glemt det og det hadde slått til? Hun hadde selv sett Helge på sitt verste da han kunne bli veldig ivrig og nærmest løpe rundt omkring i flere timer. Hun reiste seg og gikk til kjøkkenet igjen. Der tok hun frem medisin skuffen som var merket tydelig med ordene "Medisin" slik at Helge skulle huske hvor de var og hvor han kunne hente dem. Hun og Jim hadde kommet frem til at det ville være best å plassere dem der siden han kunne ta dem når han spiste frokost og når han spiste kveldsmaten. De hadde gjort dette til en rutine og det hadde funket bra. Hun åpnet skuffet. De hadde lagt et system for dette, to piller for hver dag. Det lå to piller fra radene som var merket Fredag til og med søndagen. Mandag til Onsdag var tomme mens Torsdagen hadde en pille. Altså den han tok om morgenen. Torsdags kvelden kom beskjeden så det var ikke så rart. Hun fikk dårlig samvittighet. Han hadde ikke tatt noen piller siden den kvelden. Hun tok en pille og fylte et glass med vann og gikk tilbake til stuen der Helge fortsatt satt.
-Her, ta disse, nå! Hun sa det med en litt skarpere stemme enn hun hadde tenkt. Gutten tok pillen og såg på den. Han studerte den omhyggelig.Så møtte han blikket hennes. De blå øynene hans var svært klare og hun fikk en fornemmelse av at han prøvde å se "inn" i henne. Det var en rar opplevelse som minnet henne om hennes mann den ettermiddagen. Pupillene var store og igjen, dette skjeve smilet. Og så like plutselig skvatt han opp, tok pillen og skylte den ned raskt med vann. Så viste han frem tungen for å vise at den var borte.

-Sånn? Kan jeg spille på dataen? Vær så snill? .Hun nikket og gikk tilbake til kjøkkenet. Der helte hun i seg en kopp kaffe og prøvde å roe tankene.Litt senere gikk hun opp i 2 etasjen til Helges rom. Rommet pleide mildt sagt å være rotete til vanlig men nå da hun åpnet døren var det helt strøkent. Moren måtte ha ryddet slik hun alltid gjorde. Ved siden av sengen stod en pult og der lå det noen papirer fra skolen. Han hadde skriblet ned noen tall , nesten som en ligning samt noen symboler hun aldri før hadde sett. Hun tok opp bunken av papirer og såg alle var fulle av skriblerier, tegninger, symboler. En annen side var fylt av bokstaver som tatt fra en 1 klasses abc bok. Så såg hun på noe av det han hadde skrevet.Det var da hun såg det.Først noen setninger som var svært utydelig å lese. Så etterhvert ble de bedre og tydelig. Hun bladde lengre ned i papirbunken og fikk øynene opp da hun kunne se perfekt skrift som var umulig å komme fra deres sønn. Fra utydelige dårlige og skjeve linjer til perfekte bokstaver.En slags gammels krift med perfekte sirkler. Hun stusset og satte seg på hans seng.Hva i alle dager var dette? Helge hadde gått på ekstra timer pga problemer med skrivingen og særlig lesingen. Det hadde vært et problem fordi han mistet konsentrasjonen ofte og måtte følges opp ofte. Hun husket de evinnelige kveldene da hun og Jim prøvde å hjelpe gutten videre med både lesing og skriving til de skjønte at de trengte hjelp. Senere da han ble konstatert med adhd slo legene fast at det var en sammenheng. Unger med adhd hadde større konsentrasjonsproblemer og dermed måtte oppfølges nøyere i enkelte fag og for Helge var det utvilsom Norsk. Dermed ble han satt inn i grupper på skolen for de som kunne ha spesielle problemer. Hun tok papirene og gikk ned til Helge igjen. Hun gikk ned til stuen igjen. Den uroen var der igjen og nå var hun redd. -Hvem har skrevet dette? Hva er dette? Hun snudde seg og slo av tven og såg direkte på han. Helge såg spørrende på henne og papirene. -Hva er dette? Hva betyr disse symbolene? -Det var lærern, vi skulle lære det på skolen, for å tegne. Hun tok frem papiret med skriften som var helt perfekt,skrevet i løkker. Helt perfekt og kunne vært tatt fra en skrift tilhørende 1800 tallet. Helge såg forvirret på henne.
-Jeg spør Helge, igjen, er det du som har skrevet dette? Skapningen bladde systematisk og raskt i hjernen. Hun hadde en slags form for mistanke. Uten tvil. Hva hadde den gjort feil? Hva var beste svar? Ofte, slik situasjonen var og pga måten deres kunnskap ble lagret kunne sammenhengen være vanskelig å finne ut av. Dette hadde vært et gjentakende problem. Nå øynet den fare og prøvde å løse en situasjon. Problemet var å forstå situasjonen, analysere den, prøve å forstå hennes sinne.Mere analysering, mor og sønn forhold,familie, barn etc. Den måtte innrømme at den hadde vært alt for opptatt med å utforske andre mere matematiske og vitenskapelige detaljer på denne kloden.
-Jeg tror Bjarne skrev det der sa skapningen gjennom verten og prøvde seg på en liten løgn. Av og til kunne en forklaring bortforklares enklere fordi man var yngre. Løgn var vistnok populært hos disse primatene og skapningen viste den kunne dra svært så nytte av det.
-Hvem Bjarne?
-En kompis, han skrev det på skolen. Det er bare tull det meste.
-Vi såg et program om ufoer og sånt. Bjarne tror på det men jeg tror ikke på det. Han pekte på noen symboler som stod nederst på siden. Hun bladde videre i bunken og sperret øynene opp da hun leste andre språk. Tysk, Nederlands. Et språk hun trodde måtte være Spansk? Plutselig kom en overveldende hodepine som kjentes ut som noe som skjærte seg tvers igjennom hodet. Det kom så plutselig at hun grep om med begge hendene og skulle til å skrike ut da det ga seg like fort. Hun måtte virkelig konsentrere seg for å ikke besvime, så sterkt var det.
-Er alt i orden? Spurte Helge bekymret. Kroppen hennes skalv av forvirring og redsel. Smerten var over men den hadde vært så usedvanlig at det første hun tenkte på var hjerneblødning. Papirene hadde hun mistet på gulvet og hun kunne se Helge plukke dem opp.
-Hodepine sa hun rolig og behersket mens hun reiste seg forsiktig.Hun ga et falskt smil til Helge og lot som ingenting. Da hun følte seg trygg på at hun kunne gå normalt gikk hun opp til badet og såg på seg selv i speilet. Hun kjente ingen smerte nå men et av symptomene var at pupillene kunne utvide seg unormalt om noe var på gang. Det kunne være blødning, kreft eller hjerneslag. De verste tilfellene kunne man også se på det hvite i øynene som kunne forandre farger men da hun studerte øynene var de helt normale. Hun studerte inngående pupillene og kunne ikke se noen forandringer. Hun prøvde å trykke på visse punkter av hodet for å kjenne om smerten fortsatt var der men ingenting. Hun viste også, fra sin erfaren og studiene tidligere at det kunne være andre symptomer på blødninger og prøvde å sjekke dem men faktum var at ingen av de falt under hennes opplevelse. Kansje tretthet og slapphet men det var nok heller fordi søvnen hadde vært urolig og veldig dårlig de siste dagene, naturlig nok. Nå føltes hun seg også veldig sliten i hodet. Plutselig kom minnene om det Jim hadde fortalt henne denne tirsdagskvelden forrige uke, da han fortalte om noen vanvittige hodepineanfall. Han hadde spurt om råd fra henne og symptomene var svært like det som hun selv hadde opplevd nå. Intense, svært intense hadde han sagt. Hun hadde avfeid det med stress og egentlig ikke tenkt så nøye på det. Som lege blir man alltid stilt mange av de samme spørsmålene og noen ganger kom svarene nesten automatisk. Jim var typen som tålte alt. Kunne gå med en forstuet fot uten å gjøre noe stort av det. Tristheten seg inn over henne igjen og hun følte seg elendig og forvirret.

Når nettene blir lengre Kapittel 5-6

 

Kapittel 1 kan dere finne på : http://tomkrist.blogg.no/1403137072_nr_nettene_blir_lengr.html

 

Aliens

 

Kapittel 5. Lovens lengre arm.

Jim Hauklien hadde satt seg i politibilen for å ta en liten pause. Dagen hadde vært lang selv om
klokken knapt hadde tikket over 11 om morgenen denne Torsdagen. Parkert ved Kjell's oppkjørsel
kunne han se likbilen kjøre avgårde med Kjells kropp. På natten ble han vekket pga en forferdelig
bil ulykke. Denne måtte han geleide videre til Kenneth fordi han selv rett og slett var for ør pga
sovepillene Lene hadde gitt han kvelden før. Da han kom på kontoret i Mosjøen tidlig om morgenen
hadde Heidi ventet der og sammen hadde de formelt gjort klar en offisiel etterlysning av
Arne Johansen.Hans første ide var selvsagt å snakke med Kjell igjen, og denne gangen ville han
måtte bruke hardere skyts. Det hadde ikke vært nødvendig. Da han fant Kjells kropp i kjelleren
med avblåst hodet etter å ha søkt gjennom 1 og 2 etasjen hadde frokosten kommet voldsomt
opp igjen. Ved selvmord ble alltid en lege tilkalt og denne gangen var det tilfeldigvis hans kone Lene
som måtte ta det. Synet hadde vært stygt. Hele taket og delvis den ene veggen i den
trange kjelleren var fylt av blod og andre grusomme detaljer.Noen kakket på vinduet og han såg
Lene smile mot han. Han rullet det opp.
-Du burde kansje vurdere å dra hjem Jim, du ser ikke helt bra ut.
Han sukket og ristet langsomt på hodet.
-Kan ikke nå , er du ferdig?
-Ja. Klosshold med geværet.Ingen tvil. Han brukte foten på avtrekkeren. Du vil ikke tro det, men han plasserte en trebit
vi fant med krutt på mellom avtrekkeren. Han må ha trykket med foten for å avfyre skuddet.
-Jaja, har man bestemt seg så har vel ikke praksisen så mye å si. Det er ingen tvil?
-Ingen. Han vil bli obdusert på vanlig måte da men de vil komme frem til det samme. Hva fant du ut av rotet? Har dere funnet noe ? Har det vært noen her ?
-Jeg tviler.Trodde det først da jeg kom hit men da jeg fant kroppen...vel,hvorfor han har rotet det til i huset aner jeg ikke,
kansje han drakk seg dritings eller noe? Det eneste er at mannen har pisset i stuesofaen. Vi fant det også i andre etasjen,
avføring overalt. En bukse var full av det. Det må ha tørnet fullstendig for han. Bøker lå spredt utover. Jeg kjente jo samme
lukta da jeg var her første gangen. Da virket han rar, mildt sagt.
-Ja, sa hun og fortsatte: -Det er det jeg undrer meg over, kan det ha noe med Arnes forsvinning? -Hoff, jeg tror det.
Men det har jeg ikke sagt til journalisten som var her.Han fortsatte:
-Vi vet Kjell antagelig var den siste personen som såg Arne. Det bekreftet han jo igår. Det trenger jo ikke å være noen
sammenheng men indikasjonene gjør jo det. Bilen her. Det at Arne ikke har ringt Heidi, null , nada. Har en mistanke
om at de to har kjørt seg i fylla, kranglet hvorpå Kjell har drept Arne,kansje med et uhell. Han taklet ikke det, og
da jeg kom forstod han alvoret. Hvor lenge har han vært død?
-Ca 9-12 timer Sa Lene.
-Igår kveld da altså. Fant du ut noen om slektningene hans?
-Nei, skal se på det. Jeg er ferdig her og får komme meg tilbake å skrive rapporten. Skal prøve å få tatt blodprøvene kjapt.
Kansje vi kan finne noe der. Hørte du forresten hvem det var som omkom i ulykken?
-Nei? Hvem var det? Hun pekte ned mot det nærmeste huset.
-Robert Hansen.
-Og trailer sjåføren? Lever han fortsatt?
-Sendt til Trondheim. Jeg tviler ærlig talt.
-Merkelig sa han.
-Hva mener du?
-Kjell dør her, selvmord, hans nabo kjører seg ihjel. Hva Arne anngår...gudene vet.
-Du får en travel dag, men ta deg tid å komme innom på middag? Jeg tar fri noen timer etter å ha skrevet rapporten. Jeg må hente Helge.
-Ok, vi snakkes. Senere befant han seg i huset til Kjell igjen og snakket med en tydelig sliten Kenneth.
-Funnet noe mere? De stod i stuen. -Nei, ingen spor av Arne. Ingen telefoner på mobilen hans i det siste døgnet.Annet enn fra Heidi da. Nada.
-Ok Kenneth, dere kan dra nå. Forsegle huset og ikke snakk med pressen. Dra hjem og få deg en skikkelig hvil før i morra. Jeg tar meg av papirdelen.
-Takk, er rimelig trøtt. Mens Kenneth var på vei ut av døren spurte Jim:
-Si meg, bilulykken. Noen indikasjoner av hva som skjedde ?
-Vel, fikk en foreløbig rapport . Ifølge den var det en front mot front der Mazdaen kom ut i feil kjørebane. Etter statusen til traileren å dømme, med tanke på dens skade, må bilen ha hatt svært høy hastighet. Siden de ikke fant noe som helst bremsespor fra den snakker vi om over 120 km/t. Det må ha skjedd veldig plutselig for det var knapt bremsespor fra traileren også.
-Ok Kenneth, kom deg hjem. Kenneth nikket og gikk ut sammen med to andre betjenter. Jim gikk ut og satte seg i bilen igjen. Da de andre hadde kjørt avgårde lente han seg bakover og kjente trettheten komme sigende. Tenke seg til om han bare kunne lukke øynene å hvile litt. Han kunne trengt en halvtime minst så han kunne få gjort ferdig papirarbeidet. Han undret seg over at han tross alt ikke var så stresset som han kansje burde med tanke på alt som hadde skjedd i det siste.Hans ansvar. Men hva kunne han gjøre egentlig? En mann tar selvmord. Greit nok. Det skjer. Noen kjører seg alltid ihjel og ja, det var aldri hyggelig. Noen blir savnet og de fleste kommer tilbake. Tross alt var det egentlig ikke så rart annet enn at det skjedde på noen få dagers mellomrom.Han startet bilen og lot den gå på tomgang mens han skrudde på varme apperatet. 5 minutter tenkte han, det var alt han trengte før han fortsatte den begredelige dagen. Jim lot hodet synke mot setet. Hodepinen som hadde vedvart siden han kom hit ga seg litt da han lukket øynene og ikke lenge etterpå sovnet han.

Lene Hauklien var trett da hun endelig svingte opp til huset sitt. Hun kjørte forsiktig inn i garasjen mens hun hørte Helge fomle med bilbeltet i baksetet.Straks hun stoppet bilen føk døren opp og Helge hoppet ut. Hun skulle ønske hun kunne hatt 40% av energien den gutten hadde. Hun gikk ut og ropte etter han: -Nøklene! Den ivrige gutten løp tilbake og tok husnøklene hun holdt frem til han.
-Ikke noe xbox før du har gjort leksene! Han ga fra seg et sukk og stirret opp på henne med sine troskyldige øyner.
-Men mamma, ingen lekser! Vi fikk ingen! Hun sukket og strøk han over håret.
-Ok, men vær klar til middagen igjen!
-Ja! Han løp pilende tilbake,låste opp og pilte inn. Hun gikk inn, tok av seg jakken og hengte den opp i gangen.Deretter tok hun av seg skoene og gikk til kjøkkenet hvor hun satte igang kaffen. Hun hadde også blitt vekket av telefonen på natten og hadde sovet dårlig etterpå. Hele dagen her kunne hun være forunt. Mens hun disket opp middagen og tok frem ingrediensene tenkte hun tilbake på kjelleren og liket av Kjell. Tenke seg til. Hun hadde bare snakket med han noen få ganger det siste året. Før det hadde hun hatt jevnlig kontakt etter hans ulykke. Som hans fastlege viste hun endel om mannen og hun hadde virkelig gjort det hun kunne for å hjelpe han i perioden etter den grusomme ulykken. Hun prøvde å huske sist hun snakket med han og kom på at det var like før julen året før på rema 1000 butikken i Mosjøen sentrum. Men selvmord? Jo, han hadde vært deprimert i perioder, men hadde nektet å gå til psykolog. Mens hun fortsatte med middagen hørte hun en bil kjøre inn i oppkjørselen deres. Hun tittet ut av vinduet og såg Jim gå ut av bilen. Han tok noe fra baksetet og gikk bak huset. Så kom han tilbake og hentet en spade fra garasjen. Lene hadde ennu ikke konfrontert han. Det hadde rett og slett vært for vondt. På en måte prøvde hun å fortrenge det. Men da hennes venninne Rita hadde fortalt at han hadde blitt observert igjen med den unge kvinnen forstod hun at noe måtte gjøres. Han måtte få vite at hun viste og så ta et valg. Det var dette hun gruet seg til, skilsmisse, hva de skulle gjøre med huset. Kranglingen som ville komme.Forholdet hadde egentlig vært dødt lenge så det burde ikke komme som noen stor overraskelse. Hun konsentrerte seg om middagen igjen. En dag til, det kan vente en dag til. For Helge's skyld. Innerst inne viste hun at sønnen var hovedgrunnen til at hun ikke hadde sagt noe før og hun hadde på følelsen hun ville holde igjen enda engang. Båndet mellom dem. Kansje de kunne starte på nytt igjen? For hans skyld?

Hun hørte Jim kom inn ytterdøra. Hun begynte å skrelle potetene,tok et langt pust før hun forberedte seg på å være litt normal, hva nå det var. Hun ropte:
-Jim? hentet du posten? Hun snudde seg og skvatt til da han stod rett bak henne. Øynene hans fokuserte på henne, som om han såg inderlig dypt inn i dem. Et smil kom frem og han svarte, langsomt:
-Nei. Skal jeg hente den? Øynene hans var...hva var det med dem? Hun kunne ikke huske sist når han såg henne rett i øynene, men nå var de svært så nære. Det var nesten ubehagelig.
-Ja? Må sjekke om pakken fra ebay har kommet.
-Ebay? Sa han smilende. Hun såg han lenge i øynene. Pupillene tenkte hun. De var så store.
-Er du okay? Du ser litt... Jim smilte, snudde seg og gikk med raske skritt ut.
-Alt bra ropte han tilbake.
-Posten, jeg henter den! Hun ble full av bekymring nå. Det var som om han gikk på stoff? Måten han pratet på. Måten han bevegde kroppen. Hva i alle dager tok han? Hun måtte sjekke medisinskapet sitt og se om noe manglet. Etterpå da de alle tre satt foran middagsbordet og spiste lurte hun på om hun hadde tatt feil. Jim satt der rolig og gnagde på kyllingen.Hver gang hun tittet på han smilte han tilbake, noe han normalt aldri gjorde. Jim var mr selvopptattheten himself. Når han spiste var det kun han og tallerkenen. Hun husket mange pinlige situasjoner da de spiste på restaurant. Han fråtset i maten. Ignorerte alle og enhver i nærheten.Han brydde seg aldri om å tørke seg rundt munnen, bare gaflet det i seg så fort han kunne.Snakket med maten i munnen og brydde seg ikke om at en og annen matbit føk ut av kjeften når han snakket.Hun hadde gitt opp denne uvanen hans forlengs, men nå? Nå satt han der og spiste langsomt,tygde hver bit sakte med omhu.Studerte dem, hver eneste bit. Han såg opp på henne igjen. Smilte, valgte en kjøttbolle og spiste den langsomt. -Nydelig mat! Jim såg mot Helge og smilte igjen. -Ja! Sa Helge og drakk av melken. Gutten begynte å snakke om hva han hadde gjort på skolen. Lene falt i en slags døs og merket trettheten sige innpå. Det hadde ikke vært enkelt å håndtere det selvmordet. Jo, hun var vant med døden og alle tragedier hun hadde sett , selv på denne såpass liten plassen. Men selvmord var alltid grusomt, uansett hvordan det ble gjort. Man ble aldri vant med det. Jim's oppførsel nå. Innbildte hun seg alt? Hun studerte han møysommelig. De snakket om fotball og Helge la nå ut om fifa 2013 og hvilket lag han likte best. Måten tenkte hun, måten han snakket på. Dialekten var ikke helt par, og mye langsommere. Hun fikk det ikke ut av hodet. -Jeg er forsynt, jeg tror jeg legger meg litt på sofaen dere.
-Ja kjære, sa Jim og fortsatte samtalen ivrig med Helge. Hun lot dem sitte der mens hun gikk til sofaen. Slo på tven og lot den stå på discovery kanalen. Hun tok pleddet og trakk det over seg. Såg 5 minutter på programmet som handlet om ufoer og aliens. Så sovnet hun av.

Hun våknet senere brått da noen strøk henne over kinnet.Jim stod ved siden av sofaen og studerte henne.
-Oj, jeg må ha sovnet av. Hva er klokka? Jim spurte:
-Skal vi gå opp å knulle? Ta deg hardt, slik jeg gjorde med Anne ? Det kom som et sjokk.
-Hva? Hva snakker du om? Hun stirret sjokkert på han.
-Helge gikk for å sykle litt. Skal vi knulle? Hun reiste seg brått opp fra sofaen.
-Som du knullet Anne? Spurte hun og lurte om det var virkelig dette han hadde sagt.
-Anne er ung, knuller godt, tar den t.o.m i ræva.Vil du knulle nå?
-Du trodde ikke jeg viste det din jævel? Skrek hun til han. Hun hadde ventet et utbrudd eller noe, men tvert imot smilte han og snakket på den samme rolige måten:
-Viste det? Hva da viste jeg ikke? -
Anne! Herregud Jim! Tror du jeg er dum? Jeg har vist det lenge! Han stoppet opp, tenkte seg om, og skulle si noe men stoppet.Ansiktsutrykket ble forvirret og anstrengt. Som om han gravde dypt etter noe fornuftig å si.
-Jim, jeg vet ikke hva som skjer, og jeg har ikke villet tatt det opp fordi jeg rett og slett ikke vet hva jeg føler for deg lenger! Hele Mosjøen vet hva du styrer med den jævla fitta som selger seg! Alle! Han ble svært så taus.
-Jeg beklager sa han rolig og kom med en trist mine som om han var verdens verste skuespiller. Der var det tenkte hun. Der! Hun bare viste det. Dette var ikke Jim. På en eller annen måte, hvordan, kansje sykdom,sinnsykdom eller hva det nå var, dette var ikke Jim. Hun viste nøyaktig hvordan han ville ha reagert. Jim beklaget seg aldri og han innrømmet aldri en løgn før han fikk beviset servert rett i fleisen. Ordene klanget i henne. Jeg beklager. Som om han var trist! Aldri! I det øyeblikket ble hun livredd. Hun reiset seg kjapt opp og gikk til badet.
-Skal vi snakke om det? Ropte han etter henne. Hun snudde seg rasende.
-Ja, vi skal snakke om det, men ikke nå. Slettes ikke nå! -
Okay, da går jeg på dataen igjen da. Det var som å se en zombie tenkte hun. Like rolig og elegant gikk han til den bærbare pcen som var plassert ved lesebordet i stuen ved vinduet. Som om ingen verdens ting hadde skjedd. Han åpnet den forsiktig, og smilte tilbake til henne. Hun stirret vantro på han igjen, håpte det hele var en drøm som hun straks ville bli vekket av. Men nei, dette var virkeligheten. Inne på badet studerte hun seg selv i speilet. Hun kunne se konturene av noen tårer som hadde kommet. Mest av alt var hun forvirret. Svært så forvirret.Var Helge trygg? Hadde forsvinningen og oppdagelsen av selvmordet vært for mye for Jim? Men akkurat som henne var dette hans jobb. Hun husket da Jim fant en fjellklatrer for noen år siden. Det hadde han taklet svært så godt. Han burde da kunne takle selvmordet også. Han virket da helt normalt sist hun snakket med han på åstedet? Hun oppdaget en fortvilelse som hun svært sjelden hadde. Det å ikke ha kontroll. Som blåst ut fra veggen hadde denne dagen snudd seg helt opp ned og hun befant seg i en situasjon som var total kaos. Hun trengte hjelp, hun som var lege, som hjalp alle disse folkene var rådløs. Hun tenkte på hvilke konsekvenser dette kunne få for fremtiden. Da hun hadde fått roet seg litt ned begynte hun å tenke konstruktiv. Hun vasket seg i ansiktet og tørket seg kjapt med håndkleet. Hvilke skritt måtte hun gjøre? Hva skulle hun ta seg til? Hvem kunne hun kontakte? Ikke minst,var Helge trygg? Skulle hun ta han med seg og bare dra vekk nå? Hun gikk rolig ut av badet, tilbake til stuen. Jim satt der fortsatt og surfet. Hendene raste over tastaturet. Skjermen scrollet i en rasende fart. Hun merket leppene hans beveget seg nesten ukontrollert. Som om han leste hvert eneste ord, noe som selvsagt var umulig. Da han hørte henne idet hun gikk forbi og satte seg i sofaen stoppet han opp. Intet, ikke et ord. Så raste hendene hans igjen over dataen. Jim tenkte hun, som aldri var noen guru på data. Som alltid tastet med en hånd om gangen, langsomt. Nå gikk hendene mye raskere enn det hun selv noensinne hadde kunne skrevet, og hun var en garvet databruker. Igjen følte hun redselen.

-Jim? Sa hun og prøvde å holde stemmen rolig. Tastene stoppet øyeblikkelig.
-Ja?
-Jeg tar med meg Helge, vi drar over til Rita.
-Javel, jeg forstår. Ansiktet hans ble igjen trist og akkurat da var det som om gode gamle jim var tilbake.
-Jeg beklager alt. Og dermed var han ikke Jim lenger. Som en elendig imitasjon av en skuespiller. Jim beklaget aldri, selv om han viste at han tok feil, aldri. Uansett, hun måtte ut av huset, og det raskt.
-Vi snakker om det senere,okay? Men nå trenger jeg en pause. Jeg blir der noen dager. Jim nikket alvorlig.
-Gjør det, så kan vi ta den praten vår. Litt senere kjørte hun avgårde med Helge i baksetet. Han hadde ikke skjønt situasjonen og klagde over at han ikke fikk spille world of tanks.
-Det er bare noen dager Helge.
-Men pappa, han sa vi skulle spille fotball!
-Ikke nå, idag. Senere kansje.
-Men hvorfor skal vi ligge til Rita? Hun har ikke engang en pc!
-Vi kan hente vår bærbar senere. Han sukket. Hun kjørte gjennom sentrum av byen og tok av til venstre i krysset. Rita bodde heldigvis i nærheten av skolen slik at hun slapp å tenke på skyss de nærmeste dagene. Etter å ha kjørt 1 km tok hun av til venstre og parkerte bilen. Bilde

Kapittel 6. En ny tilværelse.

Rita Bredesen var single, 43 år og jobbet som frisør i sentrum. Hun bodde i huset til sine foreldre som hun hadde arvet.Det var et lite hus malt i rødt som stod i stil med resten av nabolaget. Da de kjørte opp innkjørselen stod Rita på trappen og ventet på dem. Hun vinket dem inn. Idet Helge løp inn lurte Lene på hvor mye hun kunne fortelle Rita. Ja, de var veldig gode venner, men dette var...spesielt. Da de hadde kommet seg inn serverte Rita te til dem selv og en kopp kakao til Helge. De slo på nrk super slik at han kunne se barne tv der. De gikk inn på kjøkkenet og Rita lot ikke iveren sin vente: -Hva skjer? Har dere kranglet? -Ja, du er helt sikkert at vi kan være her noen dager? -Selfølgelig! Men fortell nå, hva har skjedd? Rita ville ikke stoppe før hun hadde fått et svar. Såpass var sikker. -Jeg konfronterte han med sine sidesprang, vi kranglet og jeg sa jeg skulle være borte noen dager. Opprinnelig talt Rita, jeg...Jim er ikke til å kjenne igjen. -Hva mener du? -Det er vanskelig å si. Du burde egentlig se han selv. Han var helt fjern idag. Snakket over av seg selv og...Rita avbrøt: -Han har mye press på seg. Det spekuleres veldig i avisene nå. Nrk har vært her og greier... -Jo, men , nei, ikke det. Det er noe annet. Lene gned tinningene , en svak eim av hodepine hadde begynt. -Hva er det? Hun drakk en slurk av teen og benyttet anledningen til å tenke seg om. Fortelle henne hva? At Jim var totalt forvandlet? Lene viste utmerket godt at Rita var den som elsket å sladre og kom dette ut var det ingen vei tilbake. La oss nå si at Jim hadde fått en psykotisk lidelse, noe Lene sterkt mistenkte. En mann i hans stilling, og hun som lege, det ville ikke bli lett. Dessuten , hun var ikke sikker på seg selv.Hun kunne ikke bare buse ut om dette, ikke til Rita.Hun måtte være sikker. -Nei, jeg mener, jo, du har nok rett, han har et voldsomt press på seg. Jeg kunne kansje ha ventet med...dette, men jeg klarte det ikke. -Det forstår jeg utmerket godt sa Rita og fortsatte: -Jeg hadde ikke toleret det, slik du har. Du gjør det eneste rette! Lene følte seg egentlig ganske fortvilet nå. Kaotiske tanker og tvil. Så mye på engang. Det ble ikke bedre da en av betjentene ringte henne senere på kvelden og spurte henne om hun viste hvor Jim var. Han hadde ikke tatt telefonen da de ringte for å gi noen opplysninger. De hadde dratt hjem til han men Jim var ikke der. Hun ante ikke hvor han var selvsagt, men det ga en vond følelse fordi det bekreftet at noe ikke var riktig. Jobben var det viktigste for Jim. Han ville aldri, iallefall ikke med det styret som foregikk nå fraskrive seg noe ansvar på den måten eller ikke ta en telefon. Da klokken ble 23.00 gikk de og la seg. Lene fikk låne et gjesterom mens Helge sov i dobbel senga til Rita. Tankene strømmet på og et kaos i hodet hennes tegnet en fremtid uten Jim. Hva med Helge? Skilsmisse? Var det veien å gå? Hvem skulle bo hvor? Hva om han ble innlagt? Alt dette tok hun innover seg og det gikk mange timer før hun endelig fikk litt søvn, da med tårer rundt øynene. Neste dag spiste hun frokosten i ensomhet. Rita hadde dratt på jobb og Helge hadde hun akkurat sendt til skolen. Med dårlig samvittighet ringte hun jobben og sa hun var syk. Hun måtte tenke og finne ut av ting. Mens hun spiste brødskiven med hvit ost ringte mobilen hennes. Det var Kenneth Hansen. Han virket nervøs i stemmen. -Lene, hei, Kenneth her, hør her, det er kaos her og Jim har ikke kommet.Pressen står på døra og jeg aner ikke hvor jeg kan få tak i han.Han tar ikke mobilen.Dette er så ulikt han.Har det skjedd noe? Jeg mener, jeg burde ikke spørre men aner du hva som foregår? Hun kjente den vonde følelsen komme tilbake i full styrke. - Vi, vel, jeg er ikke hjemme nå Kenneth, jeg forlot han igår. Vi kranglet og...du vet. Hun prøvde å presse tårene tilbake men måtte gi fra seg et hulk. -Jeg har ikke snakket med han siden i går. -Ah, beklager. Kan det være grunnen? Vil ikke virke pågående eller nysgjerrig, men han er tross alt lensmannen her, jeg ville ikke ha.... - Jeg forstår Kenneth, og nei, dette ligner ikke Jim i det hele tatt.Jeg skal prøve å ringe han. Ringer deg tilbake. -Ok. Da hun hadde prøvd å ringe fem ganger og ingen tok telefonen ga hun opp. Hun ringte tilbake til Kenneth og før hun fikk sagt noe sa han. -Han kom akkurat nå! Han hørtes veldig lettet ut. -Sikkert forsovet seg.Jeg, beklager dette Lene, men nå er han iallefall tilbake.Beklager bryderiet. -Det var ingenting. Hun la på. Litt lettere til sinns. Hun tenkte at dette var en bra anledning å dra tilbake til huset og hente noen ting,både som hun og Helge trengte. Klær, xboxen til Helge og sikkert mange andre ting. Hun tok frem notisprogrammet på sin iphone og noterte ned det hun kom på som de trengte. Senere kjørte hun bilen inn i oppkjørselen deres og stoppet utenfor garasjen. Garasjedøren var åpen.En trillebår med sand stod der og en spade var slengt ved siden av. Vent nå litt tenkte hun. Hadde ikke Jim gått bak huset før han kom inn, med spaden dagen før? Det var som et fjernt minne. Hadde hun ikke hørt noen gravelyder? Fra kjøkkenet? Hun gikk bak garasjen og såg på plenen som etterhvert hadde blitt overfylt av løvblader siden det nå gikk over til vinter snart. Før hun rakk å se nærmere etter la hun merke til deres eldre nabo Kåre Hansviken. Tidligere offiser og levde nå det gode liv som pensjonist. Han rakte plenen, slik han alltid møysommelig gjorde. Han hadde alltid bodd der, alene og var alltid hyggelig. Han hadde god kontakt med deres sønn Helge som var og besøkte han av og til.De hadde en felles interesse, nemlig sjakk. Kåre såg henne idet han tømte løvet i trillebåren og stoppet opp. Vinket til henne og smilte. -Hei Lene! Ropte han. -Kåre!! Smilte hun og gikk mot nabogjerdet. -Like flott som alltid! Du blir bare yngre og yngre med årene Lene. Hun trakk på smilebåndet. -Nåja Kåre.Nå må du roe ned. De to hadde alltid en munter spøkefull tone. -Jim er heldig, du, jeg lovte Helge at når jeg fyrte opp løvhaugen bak huset skulle han få være med og se på. Jeg tenkte jeg skulle gjøre det mot kvelden. Kan du si det til han? Hun sukket. Helge og hans iver for flammer hadde vært et uro moment siden sommeren da han nesten hadde tent på garasjen deres .Han hadde tatt noen kinaputter og stoppet dem inn i isolasjonen i garasjen. Bare lykke og fromme hadde gjort at Jim hadde sett røyken som ulmet da han hadde kommet fra jobben. Noen minutter senere og det ville ha tatt skikkelig fyr. -Hoff, du vet hva han nesten gjorde ? Garasjen? Jeg liker ikke... -Jeg vet det avbrøt Kåre og fortsatte: -Du snakker med en erfaren brannmann. Var aktiv i branntjenesten i 20 år.Fem år før jeg pensjonerte meg. Jeg tenkte jeg skulle lære Helge om dette og forklare han hva som er så farlig med det. Jeg snakket med Jim om det skjønner du, har han ikke nevnt det? Hun tenkte seg om og nei, det kunne hun ikke huske. Men så var tross alt Jim ikke den mest pålitelige heller når det gjaldt å huske ting. -Nei, det har han ikke. -Barn er barn. Men noe forståelse av fare er en annen sak. De må ha det inn med t-skje vet du. -Selfølgelig, jeg skal si det til han, og Kåre? -Ja? -Jeg har flyttet ut for en kort periode, jeg...Hun stoppet opp og holdt seg foran munnen. Hun kjente tårene komme tilbake igjen.Prøvde å holde dem igjen. -Hei hei,hva er det som skjer Lene da? -Vi, jeg har forlatt han. Jeg bor hos Rita nå, iallefall noen dager til vi finner ut hva vi skal gjøre. Hun snufset og plutselig stridgråt hun. -Beklager, det har bare... Kåre gikk over det lille gjerdet og holdt henne i hånda med sine kraftige never. -SÅ så, Rita da...dette var da leit. -Det har bare vært så mye...å tenke på. Så kommer jeg her og griner foran stakkars... Han avbrøt henne. -Lene da, vi har vært gode naboer i mange år, grillet sammen og tatt vare på hverandre. Jeg er sikker på at det kommer en ordning. Du vet, prøvelser er til for å beseires. Med mine mange år kan jeg trygt si det. Det er aldri en perfekt verden men det er når motgangen er størst man må kjempe videre. Vil du ha en kopp kaffe? Hun nikket og tørket vekk noen tårer. -Ja takk. Han geleidet henne over gjerdet og sammen gikk de inn i huset hans som nesten var en tro kopi av Rita's. Så plumpet hun ut med alt som var på hennes hjerte. To timer senere satt hun i bilen og rygget ut av oppkjørselen. Hun hadde fått sin kaffe og lange samtale med Kjell. Deretter hadde hun hastig, i håpet om at Jim ikke skulle dukke opp hentet tingene de trengte og slengt det i baksetet. Hun hadde fortalt Kåre omtrent alt og han hadde lyttet. Burde hun ha fortalt om Jim og hans merkelige oppførsel? Kåre hadde sagt at noen ganger kan mennesker oppføre seg annerledes, rett og slett fordi de hadde et voldsomt press på seg. Jim var ikke typen som ba om hjelp, og over tid kunne dette føre til at man ble utbrent. Han sa at hun kansje burde nevne det for Jim. Som han sa: -Min kone, før hun døde, før hun fikk kreften oppførte hun seg tidvis annerledes. Hun sa i ettertid at hun på en måte viste at noe var galt, altså før hun gikk til legen. Hun var så stille den tiden, og alltid bekymret.Sov veldig lite. Snakk med Jim om det, eh, når du er klar da. Når ting forandres er det en grunn til det Lene. Det vet jeg, av erfaring. Ordene satt som klistret i hjernen hennes. Hun hadde aldri før fortalt deres nabo så mye om seg selv. Mye av deres kjennskap var overfladisk, selv på fester og slikt. Hun hadde aldri brukt noe særlig tid på han,rett og slett fordi han var Kåre, deres nabo siden de flyttet inn.Jim derimot var den som snakket og hadde god kontakt med han.Hun hadde en helt annen respekt for mannen nå. Da hun hadde rygget ut og skulle til å kjøre såg hun igjen inn i garasjen, og på spaden som lå der. Totalt glemt. Hun såg på klokken. Den var allerede ett. Så fort tiden gikk sukket hun og slo det fra seg å sjekke hva Jim eventuellt hadde holdt på med dagen før da han kom inn.Det slo henne ikke heller, akkurat da, at hun aldri før hadde sett Jim bruke en spade og at det var så og si hennes ubevisthet som hadde satt noen alarmklokker igang.Som en refleks eller instinkt. Idet hun skulle sjekke dette hadde hun blitt avbrutt, og på en måte var det veldig bra. Hun ante ikke at vesenet hadde registrert henne og naboen mens hun stod så og si over skallet der Jim hadde gravd det ned dagen før. Hun ante ikke at vesenet faktisk hadde tatt Jim's pistol på hans kontor og siktet på hans hode, klar for å trekke av dersom trusselen ble større.Slik er livet, farene er der minst når man venter det og i dette tilfellet kan man kalle Kåre for hennes reddende engel. Men det fikk ingen av de to vite noe som helst om. Tilfeldigheter er av og til større enn det man tror.

Når nettene blir lengre Kapittel 3-4

Kapittel 1 kan dere lese her: http://tomkrist.blogg.no/1403137072_nr_nettene_blir_lengr.html

 

Loven

 


Del 3. Lovens korte arm.

Da lensmannen Jim Hauklien kjørte opp mot Kjells hus var han kraftig irritert og lei. For det første hadde han sovet dårlig. Joda, natta med hans unge Anne på hennes hybel hadde vært verdt det. Hun tok noen hundringser men dog, hun kunne jobben med å vekke lysten i han. Som 55 år var det ikke ofte han fikk en slik mulighet, og iallefall ikke med hans kone Lene som var 10 år yngre. Deres ekteskap, jo, det fungerte på sitt vis, men de hadde det litt for travelt til å kunne ta seg av hverandre. Deres adhd sønn på 10 år, Helge,tok mye av deres tid og Lenes jobb som lege ga sitt. Dessuten hadde han en svak eim av halsbrann i seg. Feberen hadde gått over men han følte seg fortsatt ikke helt i form. Da han hadde kjørt hjem denne ettermiddagen i Mosjøen hadde han håpt på en kort lur på sofaen før Helge kom hjem fra ungdomsklubben. Det var da Heidi Johansen ringte. Denne onsdagen såg ut til å ta en venning han slettes ikke var klar for. Heidi var en god venn og gjorde aldri noe stort av seg. Hun var beskjedenheten himself. Dog, da hun ringte var det panikk i stemmen. Hun hadde prøvd å ringe Arne hele dagen uten å få svar, noe som var uvanlig.Nå hadde hun avbrutt sitt kurs i Trondheim og var på vei hjem igjen med toget. Hun hadde ringt venner og fått noen av dem til å se hjemme til seg selv men Arne var ikke der. Hun hadde fortalt hva Arnes planer var og derfor befant han seg nå her. Han skulle vistnok på tur med Kjell og lete etter noe svada greier om en meteor Kjell hadde observert mandagskvelden. De to hengte alltid ihop og hadde denne hobbyen om å titte opp i nowhere.

Han kunne ikke fatte hva som var vitsen med å stirre på en planet i timesvis. Vel, uansett, Arne og Kjell var såpass oppagående mennesker at de kjente til sivilasjonens regler så han måtte gi Heidi rett i at det var usedvanlig. Hun hadde prøvd å ringe Kjell også men ikke fått svar. Eller, noen hadde svart på telefonen men bare lagt på. Det var utslaget som fikk henne til å ringe han. Nå da han parkerte ved siden av Arnes volvo hadde han iallefall løst et mysterium. Arne hadde vært her iallfall. Det var klinkende klart. Han gikk ut av bilen og opp til huset og ringte på. Han hørte skritt så noen var hjemme iallefall.Kjell åpnet døren og smilte. Han var kledd i en brun bukse, en genser og holdt en bok i hånden. Det luktet skikkelig svette av han og noe annet, Jim måtte ta et skritt tilbake. I alle dager var den lukten?
-Hei Kjell, beklager å forstyrre.
-Forstyrre sa Kjell tilbake,smilende.
-Har du problemer med kloakken? Det stinker virkelig her?
-Stinker? sa Kjell og fortsatte:
-Vond lukt.Katta bæsja i buksa....så fortsatte han.
-Jeg mener, katta bæsja inne på gulvet...i buksa
Jim hadde ikke hatt noe særlig kontakt med Kjell etter ulykken. Joda, litt hei her og der, men ikke noe stort og ikke venner. Men han hadde vett nok til å forstå at dette var litt uvanlig. Hadde han tørna? Kjell smilte hele tiden,snakket langsommere enn det han gjorde før.Blikket og øynene. Det var noe rart der.Munnen hang litt skjevt også. 5 År gikk fort og det var sist gangen de to hadde hatt en samtale, da på sykehuset.
-Du skjønner, Heidi ringte. Kjell nikket.
-Ja? Heidi?
-Ja, og hun er veldig bekymret for Arne. Han skulle vistnok til deg i går? Han fortsatte utålmodig:
-Dere skulle se til et nedslag? Jim snudde seg og pekte på bilen til Arne.
-Bilen står jo der Kjell. Er Arne her?
-Nei, Arne dro. Feil på bilen.
Nå virket han litt mere normalt. Hadde han hørt feil kansje? Plutselig fikk han voldsomt vondt i hodet. Han tok seg til hodet.
-Beklager Kjell, wow, hodepine,skikkelig. Det skar seg langt inne i hjernen og smerten tiltok. Plutselig såg han for seg et scenario hvor han fikk hjerneblødning. Men så plutselig ga det seg og smerten var borte.
-Ok , så Arne var her? Når dro han?
-Tidlig.
-Tidlig? Jeg mener igår,når dro han ? Jim gned seg i tinningene.Smertene kom tilbake.
-Litt tidlig.
-Mener du idag? Var Arne her til idag og dro idag tidlig?
Kjell nikket.
-Han overnattet og vi dro tidlig.
-Dere?
-Arne mener jeg. Kjell slikket seg litt rundt munnen og pekte mot veien.
-Der dro Arne, på veien.Skulle på verkstedet og fikse Volvoen.
-Når dro han?
-Litt tidlig.
-Jeg mener, klokkeslettet? var det ti? Elve?? Herregud...
-Ca kl 10 da.
-Hva dro han med? Gikk han?
Kjell såg spørrende på han. Som om han ikke helt forstod spørsmålet.
Så svarte han:
-Mobilen ringte etter taxien.
-Ok han tok taxi ja. Jim undret seg. Merkelig.
-Kjell, er alt vel med deg? Jeg mener, du virker litt...oppskjørt eller hva jeg skal kalle det?
-Veldig bra, ingen problemer. Hodepine har jeg, litt. Du vet, influensa.Hadet!
Så slamret han døra igjen og Jim ble stående som et spørsmålstegn. Nok en svak eim av hodepinen kom tilbake og smerten ble forferdelig et kort øyeblikk. Han gikk tilbake til bilen , hentet frem noen Paracet og tok to på rappen.
-Helvetes forpulte hodepine. Ikke nå igjen! Smerten skar i øynene og langt bak i bakhodet. Forferdelig greier! Hva var det som skjedde? Han slo seg svakt mot hodet mens han ropte ut.
-Gi deg da, helvete, for faen, gi deg!!! Og så ga smerten seg like kjapt som den hadde begynt.

Han startet bilen, tok noen dype pustedrag og kjørte vekk. Faen heller da. Var det hjerneslag han begynte å få? Han hadde da ikke hatt dette før? Han måtte snakke med Lene om det. Skulle han kansje ringe henne nå? Kansje det var et anfall ? Men nei, det var over nå og han ville ikke gjøre henne urolig. Dette hadde nesten tatt all fokus vekk fra hans oppdrag her, å finne Arne. Han var bekymret ja, en merkelig følelse. Kjell virket rar. Men alle fikk feil på bilen. Arne hadde sikkert dratt hjem igjen eller gjort noe annet. Men han var bekymret. Både over møte med Kjell men mest denne satans hodepinen. Den hadde nesten slått han helt ut og han var så veldig trøtt nå. Han ga på gassen og kjørte ikke helt eksemplarisk slik han alltid gjorde før. Da han hadde kjørt en stund og roet seg ned hadde han kommet frem til at det kanske var halsbrannen som ikke helt hadde gått over. Paraceten begynte å virke. Nå ville han bare hjem og sove. Han tok frem mobilen og ringte Heidi.
-Ja? Har du hørt noe? Jim tok en slurk av den kalde kaffen fra statoilkoppen for å klarne stemmen.
-Hei Heidi, jo, jeg var hos Kjell. Arne hadde fått feil med bilen og tatt taxi derfra. Jeg skal sette en av betjentene på saken, er noe halsbrann jeg har skjønner du, men jeg er sikker på at alt er i orden med Arne.
-I orden? Han svarer fortsatt ikke på mobilen, og han er ikke hjemme.Han har ikke vært her siden jeg dro!
-Er du kommet deg hjem? Hun bekreftet det. Han fortsatte:
-Slapp av Heidi, jeg skal se videre på det.Jeg fikk et anfall på veien her og er ikke helt frisk, jeg skal sette mine beste menn på saken så ordner alt seg sikkert skjønner du. Ta det med ro.
Hun roet seg litt.
-Når dro han derfra?
-Idag tidlig , så han må ha ligget over.
-Da har de tatt seg en fest igjen. Hun virket irritert i stemmen.
-Når jeg får tak i han skal han få høre det!
-Ja , Heidi, jeg ringer deg opp igjen senere, ok? Ikke vær så bekymret. Imorgen kommer du ned til stasjonen så får vi dette offisielt. Da er det gått 2 dager og vi kan sette alle virkemidler til. Om han ikke har kommet da.Høres det greit ut for deg?
Det tok en tid før hun svarte, nå med litt gråtkvalt stemme.
-Javel, imorgen. Jeg er bare så bekymret, så ulikt Arne...
-Jeg vet det, da sier vi det, imorgen tidlig. Vi sender ut etterlysninger og kan begynne å kartlegge hans bevegelser.
-Ok Jim.
Hun la på.

Han hadde et stikk av dårlig samvittighet. Han tok frem mobilen igjen og ringte Kenneth Hansen som var hans lojale arbeidskollega. Han forklarte om situasjonen til Heidi og Arne.
-Jeg er litt dårlig nå men håper å komme meg på jobben imorgen, men kan du dra litt rundt i sentrum og høre om noen har sett han? Han pleier å handle på Rimi. Spør forsiktig, så det ikke blir noe uro av det. Sjekk der og
på Stamina. Jeg har møtt han der noen ganger. Ring meg tilbake når du har gjort det, ok? Kenneth bekreftet det.

whisky

Kapittel 4. Fylliken og hans gode venn Whisky.

Robert Hansen ,nærmeste nabo til Kjell stirret ut av vinduet. Fra akkurat det vinduet kunne han se
litt av verandaen til naboen.Huset til Kjell lå ca 80 meter fra hans eget hus litt lengre oppe på
toppen av bakken.Mellom dem krysset E6. Bare fronten av huset kunne skimtes. Siden det var
mørkt og sent på kvelden nå kunne han ikke se tydelig hva som foregikk, men verandaen
ble opplyst av lysene som var påmontert der. Det hadde hørtes et smell derfra.Geværskudd?
Han tok glasset med skjelvende hender og helte i seg resten av whiskyen som var i det.
Han såg noe bevege seg på verandaen til Kjell og hoppet da tre skudd ble avfyrt raskt igjen.
Joda, han var da ikke så full og det der var jaktriflen til Kjell. Det var han sikker på nå.
Hva skjøt han på? Robert åpnet vinduet og prøvde å se litt bedre hva som foregikk. De to
hadde vært naboer i åresvis men de hadde aldri hatt noen spesiell kontakt.Men dette
var uvanlig. Jo, Kjell jaktet på elg men han var alltid på det lokale jaktlagets klubbhus
og trente der slik han selv gjorde før i tiden.
Etter noen minutter kunne han se skikkelsen som stod oppe på verandaen spasere inn
igjen.Robert gikk tilbake til stuen og satte seg. Grep Whiskyflasken og helte i glasset igjen
og tømte det. Veldig uvanlig. Ett skudd til. Denne gangen reiste han seg ikke.
Hva hadde han med hva Kjell gjorde?

Han prøvde å få meg seg på hva som foregikk på Tven, en serie om noen nerder.Han kjente
alkoholen varme kroppen og følte den deilige døsigheten sige innpå.
-Skål Sheldon! Han smilte og holdt glasset mot tven før han helte det i seg.Hjernen
begynte å bli veldig døsig og full.
-Bare ett glass til kjære Sheldon! Han fniste og skålte mot tven.
-Blooondy! Faen. Jaja. Han prøvde å fokusere på tven men det gikk ikke helt bra. Så kjente han en
tretthet som var overveldene og sovnet av, slik han alltid gjorde.

Da skapningen var tilbake til skallet hadde den tenkt igjennom planen sin en gang til.
Møtet med loven, eller politiet som det stod på nettet hadde vært interesant. Den hadde
tenkt hva neste skritt burde være. Da lovens arm dukket opp tidligere på dagen slo det
vesenet at en slik person kunne være interesant å ta over. Fra det punktet kunne
lærdommen økes samtidig som det ble lettere å kontrollere situasjonen. Dessuten virket
det som om mannen ikke helt hadde trodd på forklaringen. Det tok tid å lære seg og han
var ennå veldig uerfaren. Det kunne bli til en situasjon der Kjell kansje kunne bli mistenkt.
Derfor hadde den styrt verten ned i kjelleren og blåst av skallens hans.
Et selvmord var ganske vanlig på denne planeten. Dens neste trekk var lensmannen. Ved å kontrollere
loven kunne presset minskes og mulighetene økes. Fra Kjells hjerne hadde den snappet opp hvor
mannen bodde, eller rettere sagt hvor Jim bodde. Den måtte komme seg dit og finne et tidspunkt der
mannen sov. Den hadde testet dette to ganger ,for å se hvor motstandsdyktig Jim var, men det var
klart at den verten måtte sove for å komme inn i. Det ville være umulig i våken tilstand.

Skapningen hadde lært seg om nabolaget og hadde fulgt med dem nå, for å finne en sjangse
til å finne en ny vert. Det var da den følte seg frem til Roberts hus. Dens radar bekreftet menneskelig
aktivitet, eller sovende aktivitet. Det kunne være en perfekt vert.Den angrep kjapt og effektivt.
Ingen motstand i det hele tatt og så befant den seg trygt inne i Roberts Hansens hjerne. Da den
åpnet øynene til Roberts kropp oppdaget den en ganske annerledes følelse. Det var noe med
øynene som ikke var helt klare? Vesenet hadde lært at menneskers øyner kunne bli dårlig ved
eldring. Den måtte anstrenge Roberts hjerne for å kunne se skikkelig. Da den prøvde å reise
vertens kropp opp ble det enda merkeligere. Det var som om kroppen reagerte svært
så tregt og ustødig. Robert falt med et brak på stuebordet. Den fikk verten møysommelig
opp på bena igjen, men kroppen svaiet frem og tilbake mens den ikke riktig adlød
kommandoene slik den burde.

På et vis klarte den å styre kroppen mot gangen. Verten svaiet frem og tilbake, ustødig
men det gikk på et vis. Da vesenet prøvde å bla litt i hjernens minne oppdaget den at det ikke var helt lett.
Minnene var uklare og det gikk veldig tregt å memorise minnene. Den måtte komme seg til byen. Forsiktig
styrte den kroppen ut til en Mazda som stod nede ved innkjørselen. Vesenet viste den måtte ha bilnøkler
for å starte og fra scanningen av hjernen viste den at de stod i bilen. Møysommelig beveget den Roberts
kropp til førersetet og startet bilen. Vesenet hadde aldri kjørt , eller styrt en bil via verten før.
Den viste mye om biler, om trafikk regler men selve kjøringen måtte den prøve seg frem til. Den fikk
startet bilen.Langsomt fikk den verten til å presse girstangen fremover. Samtidig presset den foten
på gassen men siden kroppen ikke reagerte slik den burde trådde foten gasspedalen i bånn.
Motoren skrek av smerte og stanset øyeblikkelig da det ble overfylt av bensin i forgasseren.
Den hadde ikke rørt seg i det hele tatt. Clutchen tenkte vesenet. Den vred om nøkkelen igjen og
fikk etter noen forsøk start på den igjen. Skapningen brukte verten til å få bilen i revers og prøvde
å rygge forsiktig ut, men plutselig trykket foten hardere på gassen. Bilen akselerte raskt over veien
og ned i en grøftkant på den andre siden. Vesenet styrte verten til å sette den i 1 giret igjen og
klarte på et vis å kontrollere foten bedre slik at bilen langsomt kjørte frem igjen. Hendene til Robert
styrte mot venstre og bilen var tilbake på veien.

Vesenet følte den hadde litt bedre kontroll nå og ga maks gass. Den utrente mazdaen gren og
freste da den kjørte avgårde og en blå røyk slo ut av eksosanlegget. Da speedometeret stod
på 145 km/t etter å ha tatt noen rimelige kvasse svinger skjedde noe totalt uventet. Kroppen
fikk et slags anfall og noe kom opp fra dens mage. En foss av spy kom plutselig ut av
munnen og la seg klint over frontvinduet og vesenet ble totalt blindet fra vertens øyner.
Bilen skar over veien mot en møtende trailer. Skapningen prøvde å få kontroll på hendene
på rattet for å styre unna men de reagerte ikke slik de burde. Alt skjedde veldig fort.
Febrilsk prøvde den å styre bilen tilbake på rett spor men vertens hender reagerte ikke. Da smellet kom
var den tilbake igjen i skallet. Svært frustert og forbannet.

Project z - Konsept Album.

Project Z er for tiden det prosjektet jeg jobber med. Står litt fast nå men det har kommet
9 sanger ut allerede. Beta versjoner. Jeg hadde ingen prosjekt navn klart så jeg har
kalt det for Project Z. Muligens jeg bare beholder det navnet:)

 

 

Inspirert av naturen rundt meg er denne serien egentlig atmosfærisk musikk. Noen instrumental
låter og andre med sang. Liv f.eks er en beskrivelse av noe jeg føler når jeg går i
Botn vann i Saltdal. En slags beskrivelse av den følelsen jeg har. På godt og vondt. Det handler
om musikk som ikke er basert på alles regler men musikk som prøver å skape atmosfæriske
følelser. Prosjektet er ikke ferdig og har blitt jobbet med i 2 år men jeg planlegger å bruke tiden på dette.
Beta sangene er lagt opp,alt ligger på you tube.
 

Her er en forsmak av sangen liv:


 

 

 



 

 

 

En sang: Glem meg ei

Først og fremst ha en riktig så fin 17 mai :) 

 

 

I disse tider tenker jeg ofte
på noe som skjedde for
noen år siden. Teksten er 
inspirert fra det. Det handler
om noe så enkelt som det
å gå noen tunge skritt og 
teksten forteller vel det meste.

Jobber nå med en ny versjon av
denne, siste vers er kuttet ut
fordi jeg syntes den ble for lang
og heller en lengre avsluttning
med refreng enn originalen.

 

La meg introdusere låta: Glem meg ei.

 



 

Når nettene blir lengre. Online bok. Kapittel 1-2

 
 

#bok #onlinebok #litteratur

"Det finnes ting der ute i det
store rommet som fortsatt
ikke har blitt oppdaget. Alt
trenger ikke nødvendigvis
være av det positive.Et lite
samfunn blir satt på prøve
når dette noe kommer for nært,
med de konsekvenser det måtte få."

 

 

 Kapittel 1. En vanlig hobby.

Sør for Mosjøen ligger en liten bygd. Knappe 100 mennesker spredt over store avstander. En
bondegård her og der, noen få butikklokaler og en bensinstasjon. Mennesker som kjører forbi tar knapt
noen notis når de fyker avgårde. Bygda kalles for Sagen. Rett og slett gammelnorsk eller et utrykk
for det som gjorde at stedet på en eller annen måte etablerte seg,nemlig skogbruk. På en av
bondegårdene bor Kjell Magne Lien. Han har akkurat fylt 50 år, vært enkemann i 5 år etter
å ha mistet sin kone i en stygg bilulykke. Han bor i et enkelt men ganske nytt renovert hus.
Når man kjører forbi E6 er bondegården litt gjemt avsidig på en liten topp og kun en stikkvei
minner om at noen bor her. Bak noen trær ligger selve huset og rett ved siden av en gammel
låve som hadde tært sine år. Bak der igjen ligger selve jordet som ikke har blitt brukt på flere år.
Det har tæret på sin tid og har grodd igjen av ugress.

 Kjell jobbet før som regnskapsfører i selve Mosjøen men etter bilulykken mistet han
delvis følsomheten i venstre ben fra kneet og nedover. Pga komplikasjoner og muligens
dårlig jobb fra sykehuset led han også av kronisk ryggsmerter og måtte førtidspensjonere seg .
Han fikk en god del erstatning slik at han kunne leve på det.
For å få tiden til å gå i dette kjedelige ødet hadde han gjort flere grep, men etterhvert fått en
svært så stor interesse for astronomi. Det ene hadde ført til det andre. For det første hadde han
kjøpt seg pc-utstyr for å følge med på hobbyen sin og lære seg via nettet. Hans venn Arne Johansen
,bekjent fra Mosjøen hadde ført han til disse veier(etter ulykken) og var hans inspirator og ekspert.

 Kjell hadde bygget ut verandaen på huset slik at han kunne sette opp en dyr stjernekikkert som var
av ypperste kvalitet. Denne mandags kvelden sent i August var intet unntak da han nok
engang studerte himmelen. Ved siden av seg hadde han en bærbar pc der han noterte opp diverse ting
som fattet hans nysgjerrighet. Kaffekannen stod på gulvet og han fylte seg en ny kopp mens han ivrig
zoomet inn mot hans favorittplanet Venus. Den var litt mere synligere nå selv om høsten ikke var
den beste tiden å se den på. Det er ikke så enkelt som man skal tro når det gjelder å finne de
forskjellige planetene i det store kaos som råder i rommet men han hadde stilt kordinatene på
forhånd og drev nå å finjusterte det.

 -Zoom venstre.462 celsius varmegrader i snitt. Makan! Sa han stille til seg selv. Han undret hver
kveld om det var mulig å få zoomet det nærmere om han hadde kjøpt en enda dyrere kikkert. Han
kunne se små svake konturer av fjellformasjoner , men det var for langt unna til å se noen som
helst detaljer. Det å se ut i rommet var som å se fortiden samtidig som man kunne se fremtiden.
Var det liv der ute?

Det store spørsmålet. Fortiden for definisjonen av det å se bakover i tid og fremtiden der man nå sendte
mennesker ut i rommet. Selvsagt, den beste stjernekikkerten hadde begrensninger med hvor mye man
kunne se, men der kom pcen veldig til nytte. Fra den kunne han studere andre galakser,se de siste
bildene fra Nasa og deres ferd til romstasjonen. Mens han justerte og koste seg dukket et lys
opp på himmelen. Først ignorerte han det siden han hadde øynene i kikkerten og trodde det var
en bil på veien som lyste opp. Men da lyset ble sterkere og han kunne høre en svak romlende
lyd stirret han opp fra kikkerten mot himmelen. Stjerneskudd var det første han tenkte over
og reiste seg ivrig. Akkurat da gikk det flamrende lyset rett over taket svært så raskt.Kjell løp ut fra verandaen
mot hjørnet av huset for å følge det. Han skimtet såvidt en blafrende eksplosjon like oppe i fjellet. Han
kjente en svak vibrasjon i bakken også. Det kunne ikke være så langt unna. Han gispet og ropte ivrig mens
han prøvde å tolke det som nettopp skjedde. Det hadde gått så raskt! Det der måtte være et meteor nedslag!

 -Jøje meg, han grep mobiltelefonen ivrig og ringte Arne. Det tok bare noen sekunder før han fikk svar.
-Såg du det? Jøje meg Arne, såg du det? Han gikk mot jordet for å se om han kunne se noe
mere mens han snakket ivrig.
-Det slo ned like ved her! Her! Jøje meg Arne, det var en svær en! Bakken skalv!
Arne svarte trøtt:
-Hæ? Hva snakker du om, du vekket meg din...
-Jeg såg det! Det kom rett over huset her! Det lyste opp himmelen da jeg tittet , og...og ,
så føk det over taket og slo ned i fjellet rett bak her! Det skalv i bakken! En meteor for svarte Arne!
-Tuller du? Arne hørtes med et ivrig ut.
-Tok du bilde? Å herremin...skalv det i bakken? Slo det ned der?
-I nærheten ja, jeg såg ikke nøyaktig hvor, men det var på fjellsiden over skogen. Kansje i nærheten
av stien opp til hytta mi. Det gikk så fort!Jeg går mot det nå! Men det er så helsikens mørkt! Glemte lommelykta så muligens...
-Tok du bilde?
-Eh, nei...det gikk så fort, alt for fort. Det hele tok kansje 5 sekunder, kanske 10.
-Ser du noe som brenner? noe lys? Sa Arne ivrig.
-Jeg såg da det traff fjellet.Lyste opp hele området der!
-Det kan være en liten meteor. Du, hva gjør du imorgen?
Kjell tenke seg opp mens hjerteslagene roet seg ned.
-Hva tror du ? Det er for helsikens mørkt nå å lete men klokka 07 når det lysner skal
jeg lete! Blir du med?

Arne lot seg ikke be to ganger.

-Ok, jeg skal på jobb, jeg kan...skal vi se...jeg. Kjell avbrøt.
-Si du er sjuk, influensa , det er noe som går,blablabla. Er Heidi fortsatt på kurs i Trondheim?
-Ja, ok , for faen, jeg skulker. Dette må jeg se. Kansje vi finner noen biter av den, tenke
seg til! Selv om jeg tviler, den må ha vært liten, men jeg...

Kjell hørte knapt etter mens Arne lekset opp noe om en dokumetarserie om folk som lette etter
meteorbiter for å selge dem. Kjell var så ivrig, ville se nå, lete. Skulle han vurdere å hente
lommelykt å dra nå istedet?
Men hva da med Arne? Nei, han kunne ikke gjøre det.Eller be han hit nå? Han såg på klokken.
Ti på halv tolv.

-Kjell? Hallo? Hører du hva jeg sier? Jeg kommer rundt 07, be there!
-Ta med støvler, det er kansje ulendt der oppe og det skal vistnok regne i morgen om yr stemmer.
-Greit, snakkes! Arne la på.
Kjell gikk tilbake til verandaen og skrev ivrig i notisboken sin. Detaljer tenkte han. Må få
det ned.Tidspunkt, antatt nedslagssted , dato, klokkeslett. Deretter tok han utstyret inn
i huset. Han gikk til det lille datarommet og satte utstyret der. Stjernekikkerten klappet han
forsiktig sammen og la i den fine kofferten som hadde fulgt med da han kjøpte det.Deretter
gikk han i stuen og slo på tven. Nrk sendte et eller annet House på tv mens tankene hans
vandret til det som hadde skjedd.Så spennende. Det var slettes ikke vanlig å se et slikt
fenomen her, det inkludert stjerneskudd. Kansje noen få svake, men aldri noe som dette
der han kjente nedslaget!Ristingen i bakken, hadde han nevnt det til Arne? Kunne det være så
smått det da? Etterhvert som timen tikket mot 01 lurte han nok engang om han skulle ta seg en
raskt kikk ute, men fornuften tilsa at mørket ville gjøre det vanskelig. Da han hørte regnet klukke
på vinduene og taket var han glad han hadde holdt seg her. Han gikk opp i 2 etasjen til
soverommet og la seg der. Måtte han få sove! En stund ble han liggende å tenke , og lo inne i seg.
Som en ivrig unge som venter på julegaven! Akkurat den følelsen hadde han nå. De dystre tankene var der
ikke lengre og han følte seg veldig levende. Etterhvert som regnet tiltok og det blåste
opp sovnet han, drømmende, med et smil rundt munnen.

Normalt sov Kjell dårlig og kunne våkne uttallige ganger i løpet av natten. Ofte var han
våken hele, særlig de første årene etter ulykken. Hadde han vært våken nå kunne han kansje
se de små uvanlige tingene som skjedde. Kansje ikke så store, men uansett: Det første som skjedde
var at strømmen gikk. Ikke så unormalt det. Men hadde han gjort som han pleide, gått ut på
verandaen og ta seg en røyk ville han se at ved E6 sluknet alle gatelysene og lysene i
de nærmeste nabohusene som lå over veien. Hadde han tatt frem sin bærbare pc for å surfe litt
hadde wifi nettet vært nede. Ikke så uvanlig det heller. Det som kansje hadde fått han til
å ane uro, som det virkelig var grunn til, var noen , utrolig nok, elger som løp i vill panikk
rett ved siden av låven hans. Ikke bare en men totalt 6 stykker. Normalt holdt de seg langt
borte fra hus og hjem , men disse kom løpende fra skogen, over hans jorde. En elg kan løpe
veldig fort. En elg med panikk enda raskere. De løp rett over e6 som gale. Han ville nok
ha hørt dem om han hadde vinduet åpent på soverommet men det hadde han glemt i iveren
over det som hadde hendt. En time etterpå ville han kansje ha observert den kråken
som tittet inn gjennom vinduet hans? Den satt der på vinduskarmen og stirret på han. Minst en
halv time satt den der og dens øyne var fokusert.Som om den studerte han. Så plutselig
lettet den, fløy høyt, svært høyt for så å stupe rett ned i bakken med et smell. En urolig
natt,som ikke inkluderte Kjell når den var over. Han var i en deilig drøm, der han skulle
forbli for resten av sitt liv og aldri våkne mere, med et smil rundt munnen.

 Neste dag suste Arne Johansen i sin Volvo V70 stasjonsvogn, typisk knall rød, nedover E6.
Speedometeret lå nærmere på 125 km/t og anlegget dundred på full volum med Rammsteins
"Stein um steim". Han gasset litt i takt med musikken og siden veien var helt fritt for
andre biler svingte han langsomt i takt med den stortrommen som nærmest ba om å få komme
ut av det dyre stereo anlegget. Det begynte å småregne og han slo på vindusviskerne.
Humøret var på topp. Frokosten hadde han skippet, tiden gikk til å finne støvlene samt
ringe jobben og spille syk. Hvor latterlig var ikke det? Påpasselige Arne som aldri var
syk! Han smilte og dro litt på gassen. De 3 milene hadde gått latterlig fort. Jo, Arne
innrømmet det, han var fartsgal. Det var ikke uten grunn at han hadde mistet lappen 2
ganger siden han fylte 18. En gang til og det ville være "bye bye over en sti" og aldri
få muligheten til å få det tilbake. Så langt, i hele 4 år hadde han kjørt veldig
eksemplarisk men nå ga han blaffen. Hva var galt i å elske fart? Litt adrenalin?
Noen sniffet cocain. Andre hoppet i fallskjerm og han bare kjørte litt fort, av og til.
Det var som om alle hemninger han hadde holdt tilbake i disse årene,mest pga Heidi og
barna da, slapp seg løs. Stresset fra jobben som lærer i matematikk og
fysikk på ungdomsskolen hadde vært høyt. Selvsagt fikk han c klassen, den verste og
beryktede siden barneskolen. Han tok jobben seriøst og starten på skoleåret hadde vært
ekstra spesiell siden de hadde fått to nye elever. Vanskeligstilte sukket han. Alltid
meg, jeg tar smellen. Heidi slapp unna med de snille gode elevene som kom fra selve
"plummen i egget" i Mosjøen. Aka Hollywood ungdommer.Perfekte,snille,
slapp ikke engang en fis. Alltid meg smilte han mens han kjørte av veien og opp mot
huset til Kjell. Iveren kom tilbake, og jobben var glemt, Heidi var glemt. Fra
dette øyeblikket var det kun en ting som gjaldt, å finne nedslagsfeltet.
Han kjørte opp til innkjørselen og parkerte ved siden av Kjell's utslitte brune Atv. Kjell
hadde aldri hatt bilsertifikatet men kjørte kansje litt småulovlig på denne. Han brukte den
stort sett for å handle og kjørte aldri langt med den.Arne husket spesielt en tur da de
hadde kjørt race med den , i fylla på jordet for å teste den akrobatiske delen av kjøretøyet.
Om Heidi hadde vist fniste han. Han gikk ut av bilen og ropte ut så det sang, slik han alltid gjorde.

 -I am back! En dårlig etterligning fra Terminator filmene med Arnold Schwarzenegger.
Ingen svarte. Merkelig tenkte Arne. Kunne han ligge å sove fortsatt? Inngangsdøren
stod på gløtt. Noe som var uvanlig til Kjell å være.Han gikk inn og ropte igjen.
-Kjell? Hallo? Må du få fingern ut! I am here! Jeg har med støvlene!
Stillhet. Han gikk opp den bratte trappen til 2 etasjen. Kjell var alltid våken tidlig så
det var litt merkelig dette. Ingen på soverommet. Han sjekket badet og de to andre
roterommene,men nei. Han gikk ned. Sjekket kjøkkenet og stuen, nada. Datarommet var det siste
han håpet Kjell satt i, kansje surfet på pornosider den smågrisen mumlet han, men ingen Kjell der heller.

 -Svarte heller! Han gikk mot gangen med en viss uro som var stigende. Jakken var der, og capsen med
påskriften "I love Jesus".Knallgul med blåe bokstaver. Kjell gikk alltid med den for å skjule sin
avtagende hårvekst på toppen.Ingen spor. Raskt sjekket han på verandaen og til slutt låven.Han tok frem
sin mobiltelefon og slo nr til Kjell raskt. Ingen svarte. Han kom til å tenke på datarommet. Hadde det
ligget en mobil der? Han gikk tilbake til huset, slo nr på nytt og joda, på datarommet skrek
mobiltelefonen tilbake med kjenningsmelodien fra Farmen.
-Hva nå? Sa han til seg selv. Vi får skru på hjernen. Det fantes to alternativer: Noe hadde skjedd
Kjell. Han var punktligheten himself. Alltid! Hvor mange ganger hadde han vært her? Tusenvis
av ganger, og Kjell hadde alltid holdt seg til sin "tidsplan". Nykokt kaffe burde være klar. Normalt
burde Kjell sitte på verandaen nå og ta sin femte eller sjette "morrarøyk" med koppen full av syresterk
kaffe. Han gikk raskt til verandaen og sjekket askebegeret.Det lå noen gamle sneiper der, men regnet
hadde sust over det og gjort dem bløte.Konklusjon herr Derric, Kjell hadde ikke tatt noen røyk
her , iallefall ikke nå om morgenen.Neste alternativ, som han tenkte måtte være det mest realistiske:
Kjell hadde vært så ivrig at han allerede hadde dratt. Han hadde sittet oppe hele natta, ikke sovet og
funnet ut at han bare måtte dra. Men det var litt uvanlig. De to var gode venner og Kjell var ikke den
som lot noen i stikken , iallefall ikke uten å skrive et notis til han, eller ringe. Ikke nå som
han hadde skulket hele jævla dagen. Den iveren tenkte Arne, den iveren på telefonen i går kveld hadde
vært ganske uvanlig.

 Kansje han rett og slett hadde glemt alt og alle, gitt blaffen og bare dratt for å finne den
meteoren? Det var ikke likt Kjell, men klart, dette var noe uvanlig. Så jo, kansje
Kjell hadde dratt allerede. Arne gikk tilbake til verandaen for tredje gang. Kjell hadde
alltid utstyret her. Han husket spesifikt at Kjell ropte at den gikk over huset, i retning
fjellet.Han såg opp, gikk bak huset og stirret på jordet. Hadde Kjell nevnt jordet? Nei...men
bak jordet er det en svær skog og der begynner stien som fører opp til Kjells hytte.
Hadde han ikke nevnt noe om stien? Såvidt han husket var det kun en sti i dette området.
Det var vanskelig å huske detaljene av samtalen de hadde igår, men han måtte bare satse på at
dette var riktig. Arne gikk til bilen og tok på seg sine skogsstøvler. Han hentet frem sin regnjakke
og begynte å gå over jordet. Kansje han kunne finne noen spor også?

 Da han kom omtrent halvveis over jordet ringte mobilen. Pokker! Han tok den raskt frem og såg det
var fra Heidi. Han la den kjapt tilbake med dårlig samvittighet. Lot den ringe. Han hadde fortalt om hva de
skulle gjøre. Men skulkingen hadde han ikke nevnt. Hadde hun fått nyss i det? Ikke at det spilte
så stor rolle. Skulking til henne var mere lik, eh fridag. Men av en eller annen grunn hadde hun kansje
fått vite at han var syk, fra de på skolen? Siden hun tross alt jobbet der? Selv om hun var på kurs
akkurat nå i Trondheim? Hva tenkte han på og hvorfor sa han bare ikke sannheten? Vel, Heidi ville nok
ha skjelt han ut. Ansvarsløshet og blablabla. Han fikk ta det der senere. Nå var hans bekymring mest
for Kjell. Joda, da han nærmet seg enden av jorden kunne han se flere klare spor av. Ikke et mønster, 
som fra en støvel eller joggesko. Men et avtrykk var det definitivt og ganske
nytt. Kansje regnet hadde tatt ut mønsteret, enten det eller så gikk Kjell i sokkelestene? Hæ? Som
jakter hadde Arne peiling på spor, mest fra dyr av da og særlig elg. Dette var et menneske-spor,no
doubt og joda, når han memoriserte sin klistrehjerne kunne han nå huske noen fotspor ved en viss
badestrand, og dette Herr Sherlock kunne minne om det. Gikk fyren i barføttene? Hadde han tørnet?
-Kjell? Ropte han høyt.
-Hallo? Er du der?
Ingen svar. Han var nå kommet til enden av jordet og han prøvde å finne sporene igjen. Det tok ikke
lang tid og de gikk i retning av stien de hadde vandret uttallige ganger før opp til hytten.
Da han kom frem til stien såg han at regnet hadde gjort stien ganske myk og avtrykkene var klare
og tydelig.Han studerte avstanden mellom skrittene, nesten på automatikk, og de var veldig lange.
Usedvanlig lange tenkte Arne. Fyren måtte ha hatt det travelt? I sokkelestene? Eller barfot?
Herregud, det måtte ha tørnet for han.

Selve stien er ganske bred og bratt i de første 100 metrene.Etter det helte den svakere på skrå og
man kunne holde en ganske kjapp tempo siden det ikke var så bratt. Etter ca 400 meter snur stien og
går lengre inn mot selve fjellet, før den igjen går brattere opp. Så avtar den og man kommer frem
til en liten slette.Her står det en utslitt tømmerhytte som har sett sine dager. Da Arne kom hit
stoppet han opp. Regnet hadde løyet, solen tittet såvidt frem bak skyene og lydene fra fuglene
tiltok. Akkurat da han skulle fortsette hørte han noen lyder fra tømmerhytten merkelig nok.
-Kjell?
Arne gikk mot det som engang var en hytte og tittet gjennom der døren engang hadde vært. Joda.
Der satt Kjell på en planke og smilte mot han.Uten bukse i truser og sokker, med kun iført en
t-skjorte på seg.
-Hva i alle dager, hva gjør du her?
Kjell sa ingenting. Han bare stirret på Arne.Det smilet tenkte Arne, hvilket smil var det?
-Hør her, jeg har...
Hva var det han hadde mellom hendene ? En sten? Et skall?
-Hva er det ...han stoppet opp igjen og tok et dypt pustedrag og satte seg ved siden av.
Arne ble bekymret nå. Veldig. Hadde det tørnet for han?Fullstendig? Det såg slik ut. Hadde
hjertet kollapset? Eller hjerneslag? Han viste at rare ting kunne skje med mennesker når
man fikk et slikt anfall. Men han såg da frisk ut? Ikke blek eller noe som helst?
-Kjell, fortell meg, hva foregår? Hva er det du holder på med? Hva har du der? Kjell reagerte
momentant da hendene til Arne nærmet seg det han holdt i hånden. Før Arne klarte å gjøre
noe som helst dundret skallen rett i hodet hans. Det var et slag som gikk rett i nesen.
Arne tumlet bakover og traff bakhodet i treverket til hytta. Før han fikk gjort noe som helst,
delvis pga at han var omtåket kjørte Kjell skallet,eller stenen eller hva det nå var rett i hodet
igjen med en voldsomt kraft.Denne gangen traff det tinningen og slo han øyeblikkelig ut.
Det tredje slaget var det dødeligste og knuste delvis hodet til Arne. Det blødde voldsomt
mens det gikk noen ryktninger gjennom kroppen. Kjell reiste seg og gikk langsomt ut, med
dette fårete smilet rundt munnen. Mellom hendene holdt han tingen med en slik kraft at hver
eneste muskel i kroppen stod på bristepunktet til å sprekke. Så gikk han langsomt men
sikkert nedover stien igjen.

 

Kapittel 2 Skapningen.

Skapningen hadde ennå ikke helt blitt resturert fra sin dvale. Da den kontrollerte Kjells kropp forbi jordet hadde dysigheten ennå ikke lagt seg. Det hadde nesten gått galt såpass tidlig i stadiumet. Grunnregel nr 2: Vent. Som utforsker var dette en av mange regler de måtte forholde seg til og det å starte for tidlig kunne få konsekvenser.Den var ennu sløv og reaksjonsevnen var lav. Temperaturer spilte også inn og det tok tid å venne seg. Men dens iver hadde oversteget all forventning da det hadde forstått at det ikke bare var enkle primater på denne planeten. Etter landingen hadde den i sin livbårne skall følt live rundt seg, og det i hopetall. Først insektene, dyrene og så intelligente vesener. Den hadde prøvd å følge reglene først men dens iver tok over. Den hadde først startet på det viktigste av alt, nemlig beskytte seg selv . I selve skallet hadde den ingen muligheter til å røre seg, men den kunne ta over enhver livsform som var i nærheten innen en viss radius. Etter noen mislykkede forsøk, pga sin sløvhet hadde den lykkes å ta over en kjøttmeis som satt på en gren og sov ca 100 meter fra nedslaget der skallet hadde vært.Den kunne fly, men vesenet måtte på en måte også lære seg disse egenskapene. Det tok tid, særlig like etter en dvale. Omsider ,etter å ha memorisert instinktene hadde den tatt sine steg og fløy forsiktig over området. Kjøttmeisens øyner var ikke så veldig brukbar i dette mørket, men vesenet brukte sin radar fra skallet for å "se" og føle det som var i nærheten. Dette var den trent til. Etter å ha studert området hadde den fløyet til Kjells hus der den oppdaget det store, intelligens. Den hadde ikke fått så mye tid på seg før alarmsentralen fra skallen hadde varslet om en fare litt senere. Den hadde styrt fuglen høyt og styrtet den mot veien.Det var nemlig dens eneste måte å komme tilbake til skallet på. Verten måtte dø.Normalt kunne dette medføre en viss risiko, men ikke her hvor det var atmosfære, god tyngdekraft og stabilitet.

Det viste seg å være falsk alarm. En elgflokk hadde nærmet seg, men var ingen trussel. Dens nysgjerrighet hadde igjen tatt over og skapningen prøvde å ta over den største elgen som var der. Vesenet viste selvsagt ikke på det tidspunkt hva det var, dens egenskap, og slikt, alt det hadde den hentet frem fra Kjell sin hjerne senere. Dens utforskningstrang hadde gjort at det tok over dette sværet dyret. Men , vesenet oppdaget ganske så mye motstand. Elgens hjerne var stor og selv om den var veldig nært skallet hadde det ikke vært en enkel jobb. For det første var det for tidlig, for det andre var det lettere når verten sov. Derfor hadde det nærmest vært en intern kamp mellom vesenet og hjernen til elgen i flere minutter. Mens dette skjedde hadde de andre elgene reagert på at noe var i ferd med å skje.Den oppførte seg unaturlig og skapte panikk i flokken. Omsider hadde den klart å komme til , bare for å oppdage at panikken i elgens hjerne hadde ført til en vanvittig hjerterytme i dens kropp. Det førte til at hjertet til slutt kollapset og skapningen var plutselig tilbake i skallet igjen. Dens neste offer var en kråke som sov i et tre. Den hadde bedre øyner og han kunne gå mere detaljert inn på dette fantastiske som hadde skjedd.

Fra Kjells hjerne hadde den lært litt, ikke alt, men hadde nå endelig kunne grave dypere i minnet. Det var så mye der. Så mye fantastisk! Det hadde vært lett å ta over siden verten sov. En slik sjangse, det å oppdage noe annet en primitiv celledeling,eller encellestadiumer var rett og slett en svært så høy bonus. Det var sjelden de fant intelligens slik som dette.En utforsker kunne bruke all sid tid på reise, bare for å oppdage en død planet. Det var alltid en risiko og da var det over. Oftest fant de primitive livsformer som var på et veldig tidlig stadium. Dette ble kartlagt til senere bruk og de kunne få en ny sjangse til å utforske. Denne planeten bestod av alt men også det mest uventede: Primitiv intelligens. Jo, de lå langt bak i utviklingen sammenlignet med deres egen rase. Men en rase som tenkte selv, som forsynte seg selv var usedvanlig. Dessuten hadde de utviklet seg noe uvanlig i forhold til det vesenet var vant til og hadde lært seg.

Nå gjaldt imidlertidig regel nr 1. Å beskytte seg selv. Den måtte finne et sted å gjemme skallet. Den var på vei mot hytten som den hadde memorisert fra Kjells hjerne og tenkte den kunne grave skallet der. Men da den oppdaget denne utslitte tømmerhytten tenkte vesemet,fra Kjells hjerne at det kunne grave det ned der.Dette var et sted de fleste gikk forbi. Men da det andre mennesket dukket opp, og som hadde kommet alt for nær sin egen kropp, hadde det måtte ta affære. Det var ikke slik at den for enhver pris ville skade andre livsformer, men dens eksistens, dens sårbarhet måtte beskyttes. Den hadde nå funnet ut fra Kjells hjerne at dette var en venn av verten. I denne verden hadde de regler og normalt sett var drap som dette uvanlig. Dette hadde lært vesenet at forsiktighet var nå svært aktuelt. Her kunne man ikke gjøre som man ville. Den hadde brukt tid på å skjule vennens lik, sørge for at det ikke ble funnet med det første. Da det kom til Kjells hjem, hadde vesenet styrt verten til stuen. Den trengte mere tid å lære om detaljene. Skallet hadde den plassert under verandaen og burde være rimelig trygg der en stund iallefall. Det å lære,eller memorisere fra menneskets hjerne tok tid. Selv om den fant ut f.eks hva en bok var, kunne det for vesenets del være uforståelig siden den selv måtte vite hva det faktisk var. Fra bildene i hjernen kunne den se hvordan den ser ut, men den måtte også forstå hva betydningen bak var. Hva som var meningen.

På den måten måtte vesenet plukke biter og sette dem sammen igjen for så å få en sammenheng. Nå er skapningens hjerne veldig raskt sammenlignet med vår egen, men alle inntrykk måtte tolkes. Slik lærte vesenet hele dagen og natten. Den lærte seg ting, det å snakke, det å lese, se på tv. Den førte Kjells kropp til datarommet da den forstod hva pc var. Ikke minst viktigheten.Herfra kunne den igjen studere, lære. Menneskets anatomi var også viktig. Den forstod nå hvorfor det lekket noe vått fra kroppens vert. Hva kroppen måtte ha for å overleve: Alt dette var svært viktig. Næring, hva den ikke måtte spise, hva sykdom var.Om verten døde mistet han kontakten og måtte ta over en ny vert.En fantastisk mulighet som den ville utnytte til sine egne fordeler senere. Gjorde den dette i rett rekkefølge kunne skapningen sikre seg for sin eksistens i lang tid fremover.

Frost

Tjernet. Del 2. Av jord er du kommet, til frosten skal du bli.


NB. Anbefaler å lese del 1 for å få mere bakgrunn av hva som foregår. Les innlegget tjernet som er første del utgitt tidligere.

Frost

Det er ikke ofte jeg fryser igjen, pga vinder som forandrer seg hurtig samt mitt ly av fjellet jeg ligger under. Men blåser vinden fra riktig retning hender det noen ganger at jeg fryser til enkelte steder, særlig i ytterkanten, mens andre ganger har jeg frosset igjen helt, dog veldig sjeldent. Det er vel derfor jeg tiltrekkes av mye dyr, fordi de vet at de kan fylle sin livskraft av meg. De vet de kan stole på meg og kommer alltid tilbake.Noen år etter det som skjedde med den stakkars kvinnen , i året 1942, var det en storm her om vinteren som varte og rakk. Kulden slo til og det kombinert med en sterk vind gjorde at dyr slo seg godt til ro , enten i en hule, under et tre eller gravde seg ned. Enhver fornuftig sjel søkte ly.Jeg hadde forberedt meg på å gå inn i en dyp søvn siden jeg ikke regnet med å se så mye mennesker igjen på en stund. Men hvor feil kunne jeg ikke ta?

I Desember ,like før den store stormen kom en ensllig herreskikkelse gående på truger. Han hadde retning hytten som nå var ganske så mye forfallen, og jeg undret meg hva han gjorde her ute i villmarken på denne tiden. Men han var godt kledd, og på ryggen bar han på en sekk og utenpå der igjen et par ski. Han var dessuten smart nok til å bruke en stor pelslue og votter.En kraftig mann noterte jeg meg. Usedvanlig kraftig og ikke minst høy.

Om natten, da jeg trodde han sov våknet jeg fra min dvale at han kom ut fra hytten,gikk litt rundt og så seg omkring. Stanset, nesten som om han lyttet etter noe, og så gikk han inn i hytten igjen.Ingen røk kom fra hytten , noe jeg fant undrende siden jeg viste at de brukte det til å holde varmen. På baksiden av hytten var det massevis av ved, men det stod der, helt urørt. Neste dag forsvant han igjen. Tok på seg skiene siden sneen nå var hardere og gikk like raskt som han kom. To dager etterpå kom det gående to skikkelser, og disse menneskene grep min nysgjerrighet. De var kledd annerledes, hadde på seg klær som var veldig like. De hadde geværer på skuldrene og de snakket et språk jeg ikke forstod. De gikk inn i hytten, kom ut igjen, såg seg rundt og gikk videre. De hadde bare en kort pause der før de fortsatte.Merkelig tenkte jeg. Så begynte denne stormen som smått den natten. Det blåste mere, en sterk bris og kulden begynte å gå ned under -10 grader. Grytidlig dukket denne første kraftige mannen underlig nok opp igjen. I alle dager, hadde han ikke vett til å se rundt seg at vær og vind kunne være farlig på denne tiden? Jeg kunne se han var sliten, og svært forfrossen da han kom langsomt gående på skiene. Etter at han kom seg inn i hytten og fått varmen i seg igjen kom han ut med en bøtte i hånden. Først fylte han endel av meg i den og bar det inn og etterpå gikk han på baksiden og hentet ved. Se der, nå tød han til fornuft! Han tok flere turer og mens han gjorde dette snakket han litt for seg selv, men pga vinden gjorde det vanskelig å høre eksakt hva, men jeg dro gjenkjennelse på disse ordene:

-Det får bære og briste, bære og briste!

Langsomt begynte det å stige røyk fra pipen i hytten.Morgenen ble formiddag men stormen ga seg ikke. Vinden pep i alle retninger, trær sveiet med sine lange grener og snart begynte det å fosse ned med snø. En hard vinter tenkte jeg. Dette kom virkelig til å bli en utfordring. Noe slikt hadde jeg ikke kjent på lange tider. Mens jeg grublet på dette, og mens jeg prøvde å fokusere på mannen i hytten kjente jeg nye bevegelser. De to mennene som hadde vært her tidligere kom nå passerende på ski igjen. Eller, passerende er ikke et passet ord. De kom nærsagt gående på sine knær i snøfokket. De var dekket av et hvitt klede av snø og begge pustet veldig tungt,de hadde fortsatt geværer på ryggene. Jeg hørte den ene skrike til den andre,noe ala:

-Es ist so kalt! Es sind mit! Wir gingen recht!

Den andre ristet på hodet og pekte i retning av hytten. Den var såvidt synlig fra deres ståsted. Jeg kunne se de bedre nå siden de stod meg nærmere.Han svarte!

-Sehen. Rauchen! Er ist in mit!

De tok av seg skiene kjapt og tok raskt frem geværet de hadde på ryggen. I den kalde vinden og sneen snek de seg langsomt frem mot hytten. Så stille og forsiktige. Da de nærmet seg stilte den ene seg ved siden av døren, mens den andre sparket den opp og ropte med en kraftig stemme:

-Geben Sie! Wir nehmen! Endlich können wir sie gefunden zu haben! Wir haben über sie wo immer sie gehen!

Mannen som sparket opp døren gikk langsomt inn med geværet pekende på den kraftige karen som lå i sengen. Denne satte seg langsomt opp med hendene over hodet. Førstnevnte gikk nærmere og slo plutselig bakenden av geværet i mannens hode ,så hardt og brutalt at jeg skvatt til.Den svære kroppen falt om med et pladask på gulvet.Den andre mannen kom nå inn og lukket døren. Han slo hendene sine rundt seg for å varme seg mens han sa noe som lignet:

- Hermand, Wir können nicht gehen nun, der sturm herumtoben. Wir müssen hier zuflucht suchen zu wetter verbessert sich selbst!

Den andre nikket på hodet og svarte:

-Jaja,Berger, bekommen wir passen auf er und gehen, wenn die sturm selbst gesetzt hat.

Etter det la de han på gulvet og bandt hendene hans rundt ryggen med et kraftig tau. Han kviknet vist til igjen, noe jeg forundret meg over så hardt det slaget hadde rammet hans hode. Han stønnet og gryntet,såg på dem med et sløret blikk, og nå kunne jeg se det piplet blod fra såret i hans hode. Den ene mannen, han som jeg tror het Hermand ,og som jeg også nå kunne se hadde skjegg som ennå var full av sne,satte seg på sengen mens den andre,Berger som han ble kalt, satte seg på en stol lengre inn i rommet.Han hadde geværet pekende mot fangen. Denne karen var mye yngre, blåe øyner , og øynene virket litt usikre, og litt redde. Som om han befant seg i en situasjon han slettes ikke likte. Fra bøtten kunne jeg observere dem,litt etter litt. De sa ikke mye, og noen ganger drakk de av meg. Berger gikk ut og hentet mere ved mens Hermand passet på fangen, og så drakk de mere av meg, helt til jeg mistet fokuset og var i min vante omgivelse igjen.

Jeg hadde forstått at dette var en tid med forandring i. Jeg hadde sett merkelige farkoster som fløy i luften tidligere denne våren! Som bråkte som fy, og de få menneskene som var her denne sommeren hadde bare vært her noen dager. De virket stresset, og redd. Jeg forstod ikke helt av hva, men de såg slitne og trette ut.
Mens jeg var vant til glede og hygge, skjedde det ikke denne sommeren. Like raskt som de kom forsvant de. Jeg følte fra andre tjern og elver at noe ondt var på gang, alle sa det samme, og jeg kunne tolke fra de menneskene at tiden var under forandringer. Jeg hadde følt med dem da. Det som pågikk nå måtte være endel av det.

Mot kvelden ble vinden enda hardere, kulden tok enda bedre tak og sneen stoppet. Jeg var nå inne i hytten igjen,og situasjonen var ikke så mye forandret. De to som jeg nå fant ut var soldater,hadde byttet på å gå ut ,hugge mere ved og ta det inn i hytten igjen. De kunne forståelig nok ikke være ute så lenge. De tok opp noe fra ryggsekkene sine og la det ut på et bord mens de spiste det møysommelig. Jeg forstod det slik det var brød og litt kjøtt. Begge såg bekymret på hverandre mens de snakket lavt. De ga mannen som var bundet og som fortsatt satt på gulvet litt av det. Den yngste av dem hjalp han med å holde brødet mens fangen spiste langsomt. Senere på kvelden la Hermand seg i sengen mens den andre satt på en stol og passet på fangen med geværet i hånden. Men jeg forstod at begge var like slitne og til sov begge to. Men fangen gjorde det ikke. Han bevegde på armene sine og prøvde å få opp tauet som holdt hendene hans fanget bak ryggen. Mens natten varte og rakk strevet han møysommelig helt til jeg kunne se han hadde en arm løs, og så den andre. Men han tullet tauet på igjen, slik at det såg ut som han fortsatt var bundet. Han var ikke klar til å prøve å rømme ennå regnet jeg med.Interesant tenkte jeg. Så lot han øynene lukkes og sovnet.

Da Hermand våknet grytidlig neste morgen ble han forskrekket da han så Berger sove med en svak snorking.Han slengte rasende noe papir på han som våknet brått.Berger såg helt forvirret ut og gjorde noen bevegelser med ermene for å si at han beklagde det som hadde skjedd.Hermand gikk så mot fangen og sjekket at tauene fortsatt var der. Han undersøkte det ikke noe mere,så han kunne ikke ha sett at tauene bare var tullet rundt ermene.Fangen sov nå, og de lot han være mens de kranglet seg imellom. Til slutt dro Berger ut og hentet mere ved mens Hermand spiste mere av brødet. Stormen herjet like mye nå og da Hermand gikk ut av hytten senere og såg seg rundt i snøkaoset forstod jeg at de måtte nok bli her lenger.

Igjen snakket de bekymret til hverandre, og de prøvde nå å kommunisere med fangen som etterhvert hadde våknet igjen.

-How long will the weather last? Sa Berger til fangen.
-Can?t tell, tommorow, or it can last many days. I can?t tell.

De såg igjen på hverandre. De tok ut alt de hadde i ryggsekkene sine, litt mere mat, ikke så mye og jeg såg begge ble enda hvitere i ansiktet da de hadde forstått at matforrådet var lite. Hermann tok opp en pakke røyk og fyrte på den med noen fyrstikker mens han snakket lavt til Berger.Deretter snakket han til fangen.

-Is there any more food here?

Fangen ristet svakt på hodet. Hermand hostet plutselig, noe han hadde begynt med i det siste. Men nå var det kraftigere og Berger rakk han raskt et glass med vann.Så begynte de å saumfare hytten.De såg overalt , tømte hver en skap eller skuff. Hermand tok plutselig på seg sine svære sko og sa noe til Berger før han dro ut. Han lette utenfor hytten, gikk mot meg og kakket forsiktig i isen. Deretter gikk han bak hytten ved vedskjulet og fylte en bøtte med snø. Mens dette skjedde hadde Berger satt seg ned ved vedovnen og puttet flere vedkjepper inn. Han hadde ryggen vendt mot fangen og denne lot ikke tiden vente. Han smøg seg forsiktig, på alle fire,stadig nærmere mot geværet som stod plassert ved stolen der Berger satt og såg inn i flammene. Plutselig kastet han seg frem . Berger reagerte hurtig, som om han kom ut av en dvale og snudde seg raskt og hadde hånden på geværkolben men den svære mannen kastet seg mot han og sammen ramlet de på gulvet med et brak. De holdt begge i våpenet,begge kavet for å få tak i det og mens dette pågikk hørtes et skarpt smell. Fangen rev til seg våpenet og trakk seg tilbake mens han rettet det mot Berger som falt om på golvet. Han såg forbauset ut og fomlet med hendene mot mageregionen. Blodet fosset ut og han ga fra seg et voldsomt skrik. Akkurat da braste døren opp og Hermand som var på vei til å storme inn mot hva det nå var som skjedde stoppet raskt da han såg geværet som pekte mot han.

-Stop! Stop or i will shoot you!

Hermand stoppet. Så på Berger som lå og stønnet på gulvet. Blod fosset ut av mageregionen og han hadde begge hendene der, mens han skrek og skrek. Jeg kunne høre redselen hans, og jeg kunne høre han hadde problemer med å puste.

-That fool, it was a damn accident. He didnt have a change, he shouldnt have tryed that! Sa den svære karen som gikk bakover. For å holde avstand mot dem begge. Hermand såg bekymret mot han og tok noen langsomme skritt i hytten mens han pekte på Berger.

-Stop, i really dont want to kill you!

Hermand pekte mot Berger.

-He need helps, please let me?

Den svære mannen nikket og trakk seg enda mere bak mens Hermand gikk mot Berger som lå og vred seg i smerte. Han sa noen bekymrede ord til Berger, som om han ville trøste han. Berger gled langsomt inn i en bevistløs tilstand og de tunge pustene hans ble etterhvert mindre og mindre. Til slutt stoppet det helt.

-He is dead Sa Hermand med et trist blikk.

-I am sorry.

-What now? Hermand hostet igjen og såg på mannen.

-I leave, you stay.

-I can?t let you go. My Captain is looking for me, he will ask questions. If i let you go, they will ask questions!

-Listen, we both have a problems, but its not about war. Its about the weater. It will continue in several days, you should worry about staying alive. Nowbody will come here as long the weather is like this. I dont have food, you have just a bit. But i am stronger than you, i can maybe make it. You too, i dont want to kill you .But if you try anything, i will kill you. I have too.

Hermand nikket langsomt.

-Okay, go. I?ll leave you.

Den kraftige mannen fulgte etter Hermand som nå gikk ut av hytten. Han holdt geværet hele tiden siktet mot han. Når de hadde kommet ut pekte han mot døren.

-Go inside, and get me my cloths. Hermand gikk inn og hentet fangens jakke ,lue og votter. Han slengte det ut av døren.

-Okay, listen. I now this terrain, its a long away to the village from here. Its a 1-2 hour trip in normal condition, in this, like 4 or 5 hour. But as soon you go over that mountain behind the lake, you will be in front of the wind, and belive me, you wont make it long. Wait for the weather to calm down, then you might have a change.

Hermand nikket. Han hostet igjen.

-Thank you, what about you?
-I can handle this, there is more huts around her i can find. But dont follow me.

Så gikk han avgårde. Hermand gikk langsomt inn i hytten igjen. Den kraftige mannen gikk noen meter før han tok på seg klærne og til slutt trugene. Så begynte han på sin vandring , sakte men sikkert. Noen ganger såg han seg bak, for å forsikre seg at mannen ikke fulgte etter han.Etter hundre meter kunne jeg ikke se han mere. Hermand hadde gått inn i hytten igjen. Han slepte Berger ut av hytten og la han på bakken utenfor.Det hadde vært opphold en kort stund men nå lavet snøen igjen. Vinden herjet mere også nå. Når skulle det ta slutt? Han sa noen ord, langsomt mens han sto foran sin venn og gjorde korsets tegn før han igjen gikk inn i hytten.

Mens jeg lå her i ly prøvde jeg å fokusere på mannen som var igjen i hytten. Nå som de hadde smeltet snø istedet for å bruke meg var det ikke så lett å se hva som skjedde der. Men da kvelden nærmet seg kom han igjen ut, og gikk mot meg der de før hadde hentet endel fra meg. Han hadde med seg geværet og slo kraftig med det igjennom isen til det sprakk og fylte meg i bøtten igjen. Deretter hastet han inn igjen. Han hostet mere nå , og jeg kunne se hans ansikt var blitt blekere og det piplet svette gjennom hans panne. Han prøvde å spise en bit fra brødet men fikk bare i seg noen biter før han begynte å hulke. Han sa noe jeg ikke forstod, drakk mere av meg, og gikk så til sengen og la seg der. Der sovnet han mens kvelden og natten gikk.

Hele neste dag lå han bare i sengen der. Noen ganger sov han, andre ganger våknet han til, drakk mere vann. Hosten hadde blitt verre og jeg viste han var ille syk. Mens stormen fortsatte la han seg i sengen igjen og sov hele den kvelden og natten også. Nå hadde kulden virkelig satt til og steg under -25 grader. Han hadde bare et tynt pledd på seg og skalv mye av tiden. Noen ganger kunne han snakke i søvne og en gang prøvde han å reise seg og ta noen biter fra det brødet han hadde lagt fra seg dagen før. En gang prøvde han å reise seg og fyre opp i ovnen, men han skalv så på hendene at han ikke klarte å få fyr på fyrstikkene. Han ga opp og slengte seg med et stønn på sengen igjen.

Dette såg ikke bra ut. Hele neste dagen lå han også i sengen. Og det var da det merkelig skjedde.Da det nærmet seg natten. Den kvinnen som jeg tidligere har nevn viste seg. Hun var omkranset av et slags lys,og hun stod midt på vannet. Som om Hermand kunne føle noe reiste han seg plutselig hastig opp. Han prøvde å se ut av vinduet men det var nå så dekket av sne at det var umulig å se noe som helst. Men lyset var sterkt og ga en sterk kontrast som lyste inn i hytten.Så gikk han med pleddet rundt seg mot døren og åpnet det. Lengre vekk viste kvinnen seg igjen, litt nærmere hytten nå og mannen såg forundret på henne.

-Helga?

Han gikk inn igjen og tok på seg støvlene sine hastig. Så gikk han ut igjen og gikk mot meg, der kvinnen stod og vinket han til seg. Han tullet teppet godt rundt seg og gikk forsiktig på vannet som var frosset igjen. Nei tenkte jeg. Hva var det hun gjorde ? Hun smilte mot han med det vakreste ansikt jeg hadde sett, og Hermand gikk lengre mot henne der isen ble tynnere og tynnere. Selv om jeg var dekket med is og sne så får ikke vinden tak i meg så mye og særlig på midten var isen veldig tynn. Mens han gikk mot meg hørtes lyden av isen som reagerte på hans tunge vekt og da stoppet han opp og såg ned på meg. Kvinnen gikk litt nærmere han og vinket med sine hender.

-Helga? Sa han igjen og gikk videre mot henne, lengre og lengre ut mot vannet, til midten der kvinnen stod. Han hadde et smil rundt munnen. Pleddet falt av han og han tok noen skritt til.

Nei tenkte jeg, gå tilbake ! Isen tåler ikke dette! Gå tilbake! Men med is over meg var det intet jeg kunne gjøre for å advare han og da han tok noen flere skritt mot henne mens han holdt en håndt mot henne kjente jeg isen begynne å brekke opp rundt han. Jo nærmere han kom henne jo større ble belastningen og jeg kunne høre at isen ga etter med et brak.Forskrekket stanset han opp og da han skulle ta et skritt tilbake sprakk isen under han og han falt pladask i vannet. Først gikk han helt under men kom seg opp igjen, fortvilet snudde han seg og prøvde å bruke hendene for å komme opp igjen, men det var ikke noe å ta tak i. Han tok noen få svømmetak mot den isen som ennå holdt seg, men da han la hendene der brakk den isen også. Så tok han den andre hånden og kavet for å svømme lengre tilbake , men snart ble kulden for sterk og lammet hans muskler. Til slutt stoppet han helt opp og lot meg ta han i sin favn. Jeg kunne høre hans siste ord før han gikk under vannet, det samme som han hadde gjentatt da han såg kvinnen. Det ble stille og kvinnen forsvant og kom i meg igjen. Så hvisket hun noen ord til meg, som trøst.

-Han ville dø i natt.

Jeg hadde nok vist det. Så trist så trist. Den stormet herjet i 30 dager til før den endelig ga seg. Jeg hadde gått i en slags dvale men våknet til da været endelig ga seg og vinden tok slutt. Så i midten av Januar kom solen frem igjen. Den var fortsatt langt borte og lite varme fra den. Men den ga meg et lite øyeblikk av lykke, siden jeg viste det bar mot bedre tider. Da våren nesten var i anmarsj kom noen soldater vandrende over fjellsiden og gikk ned stien mot hytten. De undersøkte den og fant liket av Berger. Stille pakket de han inn i noen kleder og lagde en båre av tre, og så gikk de tilbake veien de kom. Den andre kraftige mannen hadde jeg lurt på om han hadde klart seg, men etter noen år, litt eldre spaserte han forbi meg , og da var jeg glad iallefall en hadde klart seg i denne dystre tiden.

Vårsang

Vårsang. Laget for en stund siden men like gjeldende nå som før. Det er en sang som viser
til, kansje litt andre elementer enn de tradisjonelle sangene. Om våren, om nytt liv. Kansje
nytt håp for noen.Om det at mørketiden er fullstendig over og at man går til en mye lysere
tid. Håper dere liker den:)
 
 
 
 


 

Hvem kan seile foruten vind

En kjær sang jeg alltid har likt. Lagde min egen versjon. Mekket i huk og hast så ikke
den beste kvaliteten og synginga er så som så:)

Ha en flott Lørdag folkens:)



Natten

Natt jobbing. Det er litt spesielt. Noen ganger er det bra mens andre ganger
er det slitsomt. Noen ganger når jeg går ut for  
å dampe(ikke røyk men
esigarett) så titter jeg opp på himmelen og ser på månen. Selfølgelig ,  
dersom det er vær for det.


Jeg tenker da: 

Månen. Et element fra en eksplosjon som skjedde for lenge lenge lenge
lenge lenge siden. Ja helt fra før jorden egentlig ble til. 
I følge forskere
oppstod månen pga en planet som kolliderte med jorden.  Denne planeten
har de kalt Theia. Månen er delene 
av den voldsomme eksplosjonen.
Interesant. Man beskrev også hvilken vinkel den måtte ha truffet. Boy,
feil vinken og vi hadde 
vært nada og jorden, inkludert du og meg hadde aldri
eksistert.  Heldigvis kolliderte disse to planetene på en måte at jorden 
overlevde, såvidt, og skapte det som vi lever på idag. Ganske fantastisk spør
dere meg Er jo dog litt usikker om dette kan stemme 
eller ei. Alt er jo relativt
og ny forskning kan vise at denne teorien var helt feil. Men akkurat nå aksepterer
jeg den.

På månen er det enkelt. Man har visse regler å forholde seg til der. Det finnes
ingen atmosfære der. Det er mindre tyngdekraft 
der. Det er svært kaldt der men
kan også til
tider ha varme alt ettersom hvordan solen står. Fra 123 grader,gosh,
til -233.Tenk på det du. Her 
klager vi over -10 og sutrer når man må ut å måke sne. 

Akkurat nå, iallefall siden 1970 tallet er det ikke et menneske der. Ikke en eneste
levende sjel. Tenke seg til. Det finnes ikke krig og 
elendighet. Det finnes ikke
diskusjoner om flyktninger. Når mennesket ikke er der er det lite hat også.
Jeg tenker da at det er 
kansje det beste. Skal vi ha så mye elendigheter her i
verden, ja så kan vi begrense oss til en planet og ikke bringe faenskapet 
videre. 

Vi mennesker er rare, inkludert underskrivende. Vi krangler og fyker om de minste
ting. Vi skaper miljøer som vi selv mener er best og 
selvsagt, noen må da ha rett?
Eller? Vi lærer opp barna hvor utrolig viktig det er å være snille og medmenneskelig.
Iallefall til de 
er 18, for da er de myndig og de kan gå rett i militæret og lære seg å
drepe  de onde mennesker, som gjør akkurat det samme med 
sine barn.
Kriger har vi hatt i uante mengder og nærmest utryddet oss selv. Ja folkens, hele
to ganger stod livet på jorden i hendene 
til to personer som kunne ha startet en
atomkrig. Det skjedde ikke men vi var heldige. På månen har det vært
eksplosjoner, i flust. 
Man kan se kratene ligge der på rekke og rad men de er ikke
menneskapt. Iallefall ikke ennu.

Når jeg tar mitt siste trekk fra den gode dampen trekker jeg på skuldrene, går tilbake
til jobben og gjør det jeg skal gjøre der. Så 
tenker jeg at å være helt alene på månen ,
en stund hadde vært fint. Så kunne jeg sett på jorden og lure på når den, eller de,
eller 
oss, noen gang skal klare å bli normale og stoppe all elendigheten her. Det er i
allefall ikke månens skyld. Den er der bare.

Din stemme

Tilleggsopplysning. Det er laget en sang til denne historie. Du finner den på you tube ved å søke 
på: Din stemme Tom Kristoffersen. Det er to versjoner, like gode begge to:)) 

 

Den nydelige stemmen.

Jeg er tjernet som ser, som kan føle og alltid har eksistert. Jeg har forandret min form flere ganger, og noen ganger har jeg nesten blitt utslettet,pga forandringer i klima, men like sikkert som regn og snø faller ned her, har det sikret min eksistens i mange tusen år. Jeg har vært en kilde for mangt, og jeg har favnet om mange som har gått i min felle. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg er. Jeg kan ikke forandre omgivelsene, men omgivelsene kan forandre meg. Jeg har så mangt å fortelle fra min observasjon og særlig har jeg fattet interesse for mennesker. De som lager liv rundt meg. Som andre dyr måtte de ha meg, og det var vel derfor noen av dem alltid kom i nærheten av meg. Jeg kan se dem her fra alle vinkler, og jeg kan føle jorden rundt meg.


Jeg har fortalt om det yrende liv som var her før i tiden. Hver vår frem til høsten yrte det av mennesker her som hugde ned trærne rundt meg. Det var to større tømmerhus der trærne ble bragt inn for å bli bearbeidet før de ble bragt nedover fra fjellet. Ved siden av tømmerhusene lå det noen brakker der menneskene tilbragte tiden når de hvilte og sov. Et enda større tømmerhus var oppført ved siden av , og var vel det man kaller for et felles hus. Her tilbragte menneskene tiden med å spise, drikke og slappe av. Ofte kunne de tilbringe kveldene der med middag, mens de senere drakk og sang. Denne tiden varmet mitt hjerte og var vel egentlig her jeg lærte mest om menneskene rundt meg. Selv om jeg alltid har sett og hørt mennesker kom de veldig nært innpå meg, og min nysgjerrighet kunne aldri få nok i denne tiden. Ikke bare var det menn her som tilbragte mye av tiden i skogen for å hugge eller sage ned trær, men kvinner som sørget for maten, rene klær og andre nødvendige gjøremål. Det var hester her også.De hadde sin eget stall ,men ofte om sommeren kunne de være innhyllet rundt et gjerde, når det ikke regnet eller tordnet. Siden de var ute kunne jeg lett studere dette trofaste dyret, og jeg hadde alltid en følelse om at de kunne se meg. Eller, ikke se meg, men føle meg. Deres dype øyne var som om det var klokere enn andre dyr jeg hadde sett og lært av, ja, nesten som menneskene. La meg ikke glemme barna heller. Noen ganger var de her og hjalp til og jeg hadde det svært så morsomt da jeg observerte deres uskyldighet og glede. Glede er det jeg setter pris på av alt, og ungene fylte meg med nettopp det.

I menneskets tidsregning som jeg hadde lært etterhvert var det i 1890 årene dette skjedde. Som vanlig begynte det å komme mennesker her straks snøen var borte. Joda, de var her om vinteren også mens de såg til byggene her, men de var her bare en kort stund før de hastig forsvant igjen. Jeg kunne forstå dem, vinteren var hard her og vinden sørget alltid for at det kunne være svært så kaldt her når solen var borte. Jeg husker spesielt henne godt første gang jeg såg henne. Eller, for å si det korrekt, hørte henne. Jeg har hørt sang før, og viste godt hva det var. De kunne særlig finne på å synge muntre sanger om kveldene, etter at de drakk noen glass, som merkelig nok ikke kom fra meg, men som alltid gjorde at stemningen ble så mye lystigere fra der de satt i felleshuet.Ikke nok med det, de kunne også bli veldig bråkete av seg og noen ganger oppførte de seg veldig merkelig når de kunne komme ut av huset og gå veldig rart mens de oppførte seg på en helt annen måte enn det de vanligvis gjør. Av alle ting jeg elsker så er det å høre en sang. Det fikk meg til å yre av liv, ja, jeg kunne t.o.m tillate meg å lage små bølger av ren munterhet, min eneste mulighet for å vise min eksistens, selv om både dyr eller mennesker sjelden la merke til det.

Det var grytidlig om morgen og de fleste menneskene lå og sov i sin brakker. De som alltid var tidligst oppe var kvinnene og hun jeg studerte nå var en nydelig brunette jeg aldri hadde sett før her. Hun var ganske høy i forhold til de andre kvinnene jeg hadde observert,og ikke minst, yngre med sitt nydelige lange hår. Hun bar på en bøtte og gikk mot meg for å fylle meg med den. Siden jeg lå nærmest i en dvale ble jeg vekket av noe jeg aldri hadde hørt så nydelig før. Hennes stemme. Hun sang først lavt, tok den ene etter den andre bøtten og fylte meg mens hun sang med sin lyse nydelige stemme. Så vakkert! Jeg har hørt stemmer før men aldri noe som dette. Sangen var på en måte trist og lystig på samme tid. Det varte ikke så lenge, akk , jeg skulle ønske det kunne vare hele tiden men litt senere våknet de andre menneskene og hennes stemme ble etterhvert lavere,for så å forsvinne helt. Da det var over såg jeg at jeg hadde laget bølger som nå skvulpet inn mot land. Jeg ble fylt av en enorm tristhet fordi dette hadde gledet meg så mye og jeg ville ha mere.

Senere, samme dag, om ettermiddagen da roen etterhvert begynte å legge seg merket jeg en ny tilstedeværelse. Det var ikke et menneske. Et dyr. Jeg prøvde å konsentrere sansene mine, og der,helt ved andre siden av tjernet,der menneskene holdt til stod den. En stor brunbjørn. Det var den største bjørnen jeg noensinne hadde sett, men samtidig, noe var galt med den. Den gikk ikke som disse
dyrene pleide å gjøre, den haltet, og den reiste seg av og til mens den stirret rett over vannet,mot menneskene. Det virket som om den vurderte å fortsette men til slutt snudde den og gikk inn igjen i den trange mørke skogen, der trærne iallefall var trygge,iallefall for en stund. Jeg har skjønt såpass av dyrene rundt meg at den var antagelig syk av et eller annet, og at den prøvde å finne mat. På denne årstiden, midt på sommeren burde det ikke være et problem, den kunne spise bær eller andre ting. Men noe var galt med den, øynene tenkte jeg. Øynene var ikke normale. Dyrelivet i naturen er hardt, og jeg har sett mange triste skjebner. Dette var vel nok et tilfelle og jeg følte medfølelse for dens lidelse, hva det nå måtte være. Kvelden ble ung og igjen startet de å synge fra tømmerhuset mens de forberedte seg til natten. Det minnet meg om den vakre stemmen og jeg sang lystig med. Jeg sank inn i min egen dvale, av alle sansetrykk jeg bruker så må også jeg hvile og ettersom sangene og snakkingen fra menneskene stilnet av, sank jeg ned til min egen bevisthet.

Grytidlig om morgenen hørte jeg den fantastiske stemmen igjen. Brått kjente jeg bevegelser og hun stod der, stirret trist ut mot meg med noen tårer i øynene. Så sang hun den vakreste sangen jeg noensinne har hørt. Den var så trist, men samtidig så hel og nydelig. Jeg bruste av lykke og ubevist sendte jeg noen bølger mot henne og håpte sangen aldri ville ta slutt. Men der tok jeg feil, for plutselig stoppet hun opp, og på en rar måte,såg på meg. Hun stirret på bølgene som forsiktig plasket mot hennes føtter og omfavnet henne siden hun stod helt på kanten med bøttene sine. Det var som om hun såg meg. Fortsett sangen prøvde jeg å si. Jeg ville bare høre den og nyte den. Hun stirret igjen på meg, lo litt og ristet på hodet. Så begynte hun sangen sin igjen og jeg ble helt i fra meg av glede,og tristhet. Hvilken herlighet! Like brått som hun hadde begynt stoppet hun , og tok noen skritt tilbake mens bølgene igjen slo mot hennes føtter. Hun virket forbauset nå. Tok noen skritt tilbake og såg rundt meg, akkurat som om hun trodde det var noen andre til stede. Plutselig dukket en annen kvinne opp, de snakket sammen og såg mot meg,eller på meg. Den andre kvinnen lo, tok noen klær og begynte å vaske klær i en tønne som hun hadde fylt fra meg.

-Du Anne, du Anne, du hører og ser så mye rart. Det er jo bare vinden kan du forstå!

Anne tenkte jeg. Det navnet likte jeg. Hun såg på meg med et trist blikk og gikk inn i huset igjen med sakte skritt. Idyllen var brutt. Men jeg var full av glede fortsatt. Hun kom ut igjen og fylte flere bøtter med vann

-Sørg nå for å ha kaffen og frokosten klar, de kommer til å trenge alt de kan få i denne varmen så tidlig på dagen.

Denne dagen ble virkelig varm, den varmeste på mange år, og menneskene som slet og jobbet med trærne svettet som aldri før. Kvinnene kom ut med vann til dem og mat etterhvert, men det var som om alt gikk tregere. Litt senere på dagen stormet mange av mennene ut i meg og lo og bråkte mens de kjølnet ned kroppen sin. Etterhvert kom noen andre kvinner og hoppet uti de også. De svømte og lo. Jeg ble fylt av den gleden jeg så alltid har elsket og jeg nøt dems nærhet.Jeg følte at dyrene rundt meg også slet i varmen, men de fant sine skygger enten i skogen eller kratt, og de gikk aldri mot vannet for å drikke så lenge menneskene bråkte slikt eller var i nærheten. Det ble ettermiddag og roen senket seg igjen. De sluttet tidligere denne dagen,solen stekte som aldri før men så merket jeg en ny tilstedeværelse, eller rettere sagt, bjørnen. Den var kommet tilbake. Jeg kjenner til litt disse bjørnene, de er et stort og fagert syn , men også et rolig dyr som aldri gjør noe særlig av seg. De var ofte så stille at jeg måtte anstrenge meg for å se dem,eller føle hvor de var, men denne syke bjørnen braste i meg og drakk av meg som om den aldri hadde drukket før. Den stod ikke helt oppreist engang. Den pustet og pestet , drakk og drakk og jeg ble litt bekymret fordi jeg kunne føle dens smerte. Etter en stund stoppet den like brått å drikke, reiste seg og stirret mot brakkene og menneskene.Deretter falt blikket dens mot gjerdet der hestene stod og trippet urolig. Den trakk til seg snuten, som om den prøvde å lukte. Så sank den sammen igjen.
Jeg hørte at dens pust gikk veldig fort, men jeg var bekymret over noe annet. Ikke misforstå, men jeg har sett bjørner jakte og bruke dens styrke på sitt bytte, det er et voldsomt syn. Men den var aldri i nærheten av mennesker. Oftest unngikk de dem, men jeg har også sett mennesker før bli angrepet av dem her og sett hvordan den kan rive i stykker kroppen på et blunk. Derfor var jeg bekymret siden den var alt for nært disse menneskene her. Den var syk, og det at den kom tilbake var ikke ett godt tegn. Samtidig ble hestene urolig innenfor gjerdet sitt, og det var som om de følte det samme som meg. Etterhvert kom en mann ut og roet dem ned. Med et reiste bjørnen seg igjen og stirret mot mannen, rett over vannet. Hestene ble enda mere oppkavet og flere menn kom ut. Da snudde bjørnen og gikk inn i det tette krateret haltende. Det ble kveld, en svært varm kveld, og etterhvert som roen senket seg dro jeg inn i min dvale, bekymret.

Neste dag startet ikke fullt så varmt med en liten yr av regn da solen langsomt steg opp. Kvelden og natten forstyrret meg med ivrige dyr som ville slukke tørsten, men mest av alt fordi jeg trodde det var bjørnen som kom tilbake. Heldigvis gjorde den ikke det. Litt senere var jeg spent da døren gikk opp, og joda, Anne som hun het kom ut til meg. Først nynnet hun litt mens hun fylte bøttene med vann og så sang hun denne vakre sangen igjen.

- ildens sjel, kom hit til meg. Varm ditt hjerte og ta meg med. Til døden vi sammen går, tenn et lys for oss begge to.

Jeg yret av glede og jeg ville ikke det skulle ta slutt, syng for meg hvisket jeg, og kvinnen sang. Syng! Jeg sendte mine bølger som langsomt omkranset hennes ben, men nå stoppet hun ikke, bare fortsatte å synge. Jeg studerte henne møysommelig samtidig , og en tåre kom ned hennes kinn.

- Ta meg med til din himmel, tørk dine øyner, vær så snill, ikke gråt.

Så stoppet hun opp og såg rett på meg med et lite smil. Jeg sendte bølger mot henne igjen. Hennes blikk fanget mitt, og så sa hun:

-hvem er du? Hvor er du ? Så gikk hun inn igjen. Jeg ble forundret. Det var som om hun snakket rett til meg , men det kunne hun vel ikke , eller?

Senere ble det varmere , solen strålte og menneskene jobbet som aldri før. Det var en lett stemning og en glede i luften jeg sjeldent hadde følt. Jeg kunne også se kvinnene i huset siden jeg klarte å fokusere på det av meg som var i bøttene i huset. Jeg hadde håpt å høre mere av sangen også, men Anne gjorde ikke det. Hun var så merkelig stille, med ett trist blikk. Kvinnene tilbrakte tiden på å lage kake og pynte der inne i felleshuset. Det var lørdag og nok engang skulle det feires, og jeg, jeg bare gledet meg. Det er ikke lett for meg å fokusere, når det skjer så mye rundt meg,og om sommeren skjedde det så mye rundt meg at konsentrasjonen ofte ble brutt, så snart var jeg tilbake i min vante omgivelse igjen.

Det ble ettermiddag og solen begynte etterhvert å stige ned. Mennene avsluttet jobben i en munter tone og gikk nå inn i felleshuset for å spise en fortreffelig middag kvinnene hadde gjort klart. De snakket om alt mulig i en lystig tone. De begynte også å drikke denne vesken jeg helt aldri hadde forstått meg på, og litt senere tok en mann frem en gitar og spilte mens de sang av glede. Akk som det gledet meg også. Jeg elsket disse dagene, men brått ble jeg distrahert av noe og måtte la sansene mine komme hjem igjen. Bak meg, på den andre siden av meg, stod den samme bjørnen igjen og sniffet med snuten mot felleshuset. Den pustet like rart som før men da noen mennesker kom løpende ut og badet i meg trakk den seg noen meter unna, men den stirret fortsatt på menneskene med et blikk jeg ikke likte. Ettermiddagen ble kveld. De som hadde badet gikk nå inn igjen, hvor stemningen etterhvert ble enda høyere. De sang og skrålte. Noen danset og de ante ingen fare. Det var det bare hestene som gjorde.

De gikk urolig frem og tilbake langs gjerdet og jo mørkere det ble, jo mere nervøse ble de. De hadde luktet bjørnen på langt hold. Jeg kunne se de redde mørke øynene dems. Særlig en svart hingst trippet frem og tilbake, og da såg jeg bjørnen langsomt gå mot dem rundt meg,på høyre side i mørket. Den gikk halvveis frem mot husene og stanset. Igjen gikk den opp fra fire til to føtter og strakte seg opp. Hestene kunne ikke se den mere, men lukte den, de gikk urolig frem og tilbake. Akkurat da kom en kvinne styrtende ut døra, tett etterfulgt av en voksen herreskikkelse. Det var henne, Anne, men hun var oppbrakt og sa med en sint stemme:

- ha dem unna meg , la meg være i fred. Hun gikk nærmere mot meg og begynte å gråte. Mannen stanset opp og sa med et fårete blikk

- kosa, dame, du skjønner vel såpass din dumme ku!

Idet han gikk mot henne gikk en dør opp og en eldre tykkete kvinne spaserte sint ut.

-Tom? Hva er det du bedriver med? Hun gikk rett mot mannen og nærmest dro han inn igjen. Anne sa ingenting men gikk mot meg, helt til vannkanten ,satte seg ned mens tårene strømmet på.

- Jeg hater dem, jeg hater dem så inderlig !

Deretter reiste hun seg og begynte å løpe inn i mørket, ja hun løp i blinde, hulkende, og rett mot bjørnen som ennå stod et godt stykka unna, uvist på hva den nå skulle gjøre.Stans tenkte jeg, men hun bare fortsatte å løpe, nærmere bjørnen som nå reiste seg igjen bak et svært grantre. Hun løp mot den , og nå ble jeg virkelig redd. Ubevist hadde jeg laget noen bølger, og jeg begynte å anstrenge meg for å få dem til å nå kvinnen som løp. De ble høyere og høyere.

Stans skrek jeg inni meg, og nå gikk bølgene over vannkanten og nådde såvidt hennes ben, jeg gjentok det samtidig som bjørnen reiste seg enda høyere. Vannet ble kastet inn mot land nå og traff kvinnen på benet. Fortumlet stanset hun opp, såg seg rundt og stirret ut mot meg. Så oppfattet hun den knurrende lyden fra bjørnen. Igjen kastet jeg på mine bølger, denne gangen i retning bjørnen og da vannet fosset mot den, hardt, mistet den et øyeblikk fokus og såg seg nervøst rundt.

Løp skrek jeg inne i meg. Løp! Kvinnen hadde forstått det nå, hun snudde seg brått og løp alt hun orket, mot felleshuset. Bjørnen satte etter henne,i en merkelig løpende men haltende fart. Øynene var ville av sult og fortvilelse. Jeg fokuserte alt på bjørnen, lot vanne heve seg enda mere og sendte det rett mot bjørnen, som tydeligvis ble forvirret og stanset litt opp. Anne løp nå i panikk, og da bjørnen satte etter henne igjen begynnte hun å skrike.

- hjeeeelp, bjøøøørn !

Bjørnen løp nå raskere og var igjen på vei mot kvinnen,og nå skrek hestene i panikk. Døra kom flyvende opp og flere menn kom ut, kvinnen var nå nær de med bjørnen hakk i hel. En mann tok frem en hagle og siktet møysommelig etter den og fyrte av da han kunne skimte bjørnen som bare var sekunder fra å deise i henne. Den stanset opp med et hyl og brølte vilt , mens den anstrengte seg for å finne ut hva som skjedd. Kvinnen fløy inn døra og mannen med hagla tok et nytt laddegrep idet den sårede rasende bjørnen kastet seg mot han. Et nytt skudd tordnet og jeg kunne se noe treffe bjørnens hode, mens den traff mannen i et voldsomt kraft. Mannen falt overrende med et brak, med bjørnen over seg. De andre mennene løp til for å hjelpe, og mannen som lå der skrek av smerte eller redsel. Han prøvde fortvilet å skyve den vekk men dens tyngde var for stor. De andre to mennene gikk langsomt mot dem.

- Få den vekk,argh , få den vekk! Hjelp!
- Er den død Åke?
- Tror det, jøssenavn.
- Rolig nå Åke, ligg stille nå sa den andre mannen. De løftet den tunge bjørnens kropp slik at Åke kunne dra seg unna. Nå kom det flere ut.

-Få han inn, jeg tror han har brukket armen. Flere kom ut nå.

- Dau som en sild, Åke traff han mitt i hodet. De fortsatte å prate mens jeg mistet fokuset, Anne kom gående ut langsomt. Hun gikk forbi dem alle, mot meg. Så sa hun, med sin vakre stemme,til meg:

- Takk, hvem du enn er. Jeg skyldte en svak bølge som såvidt kom borti hennes sko. Hun smilte og såg rett mot meg

- hvem du en er?takk.

Hun såg uttover meg, og smilte. Jeg var lettet og samtidig forundret. Hun var den eneste som noensinne snakket til meg. Hun var her hele sommeren og langt ut i høsten og hver dag hadde vi denne kontakten, oss imellom. Hun sang, jeg lyttet. Etter den høsten såg jeg henne aldri mere. Hvilket savn, men sangen lever i meg , og går du en dag nær meg, skal du ikke se bort fra at du også kan høre den, i vinden, eller i mine bølger. Ved tjernets vann er det alltid en sang, om du vet hvor du skal lytte.

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits