Videoblogg, Uka som var, Episode 1

Når man har invistert i endel film utstyr og redigeringsprogram må man
skaffe seg erfaring. Den eneste måten å gjøre det på er rett og slett
å filme og så redigere det. Jeg gjorde dette over en uke ca og
denne filmen her ble resultatet : :)

 


 

 

Solnedgang i nord

Det var en svært kald begivenhet å ta dette bilde i -15 kuldegrader og vind.

Etter å ha fått fingrene varm igjen gikk jeg hjem og ble møtt av dette synet
jeg bare ikke kunne la være å ta bilde av:

 

 

Ny låt : I need to say goodbye

Idag var jeg på min kompis grav. Det er alltid tungt å vende tilbake
dit men samtidig godt å besøke han. Det er gått endel år siden
han gikk bort men jeg er der på grava av og til og snakker med han
og forteller hvordan jeg har det, hva han har gått glipp av og
hvordan jeg savner han.

I den forbindelse leste jeg noen dikt da jeg kom hjem og kom
over et som traff meg mitt i hjertet. Det er en dikter som heter
Nicolas Gordon. Han har gitt meg tillatelse til å bruke diktene
hans i sangene mine.

Denne slo meg midt i hjertet og passet så perfekt til anledningen
at jeg måtte skrive en låt, og 4 timer senere er låta ferdig. Dog, beta versjon.
Alltids noe jeg vil forandre på men men.

Denne sangen blir en hyllest til min venn som ligger der , men som
jeg alltid tenker på og kommer tilbake til. Håper dere liker låta! :)

 


 

 

Ny sang: Into my soul

 

Da er ny låt skrevet ferdig. Det gjenstår dog endel, som "fine tuning" som det heter.
Altså gjøre mixingen forbedret i utgangspunktet fra denne versjonen. Det som skjer
er at jeg spiller av sangen på alt mulig greier, fra headset til stereoanlegg og
danner meg en mening om hva som må fikses på.

Begynte å skrive på den i august men stod fast flere steder. F.eks etter 2 minutter ca etter
den lange introen. Var usikker på hvilken vei jeg skulle gå. Skulle den fortsette
med den langsomme tempoet eller skulle jeg sprite den opp? Jeg gikk for
sistnevnte. Stod også fast etter oppspritinga, valgte da å roe sangen ned litt før
den igjen går opp til et klimaks.

Kan høre låta her, men vær klar over at den ikke er A) Ferdig. B) Ikke ferdigmikset og
ikke minst C) Det kan hende jeg forandrer på deler av sangen. I tillegg D) har jeg
satt volumet mere ned enn normalt, rett og slett fordi miksingen ikke er ferdig og
jeg ville være sikker på at du ikke skulle få noen stygge peaks i fall du spilte
den med 100% volume.

Til slutt, istedet for å lage en kjedelig video på you tube der jeg kun legger inn et
bilde med sangen valgte jeg å spille sangen av fra Cubase 9.5 og synkroniserte
wav filen med videoen så i filmen ser dere hvordan sangen spilles av for meg når
jeg driver å mekke låta.

Håper dere liker den da og ha en fortreffelig herlig helg :)

 


#sang #låt #instrumental #musikk #music

 

Online bok: Min mørke hemmelighet, Forord.

 

Velkommen til den skrivende boken som dere kan følge med etterhvert som den
fortelles. Om jeg skal ha et forord, eller dere vet: Når dere tar frem boken og leser
baksiden, så ville jeg ha disse ordene stående:

"En plagsom pensjonert mann sitter med en forferdelig hemmelighet. Han er den eneste
som vet hva som skjedde med menneskene som forsvant fra den lille bygda i
året 2003. Ikke bare vet han hvor de er men han vet hva som drepte dem også.
14 år etterpå, etter at hans kone døde som følge av en sykdom har han
tilbragt mye tid for seg selv, og minnene har bare blitt forsterket i de siste
månedene. Det er da han bestemmer seg for å skrive alt ned i en dagbok
for så å overgi den til sin sønn når han faller bort. Han føler tiden nærmer seg,
den lånte tiden han egentlig aldri burde hatt.

 

Kapittel 1. Hemmeligheten.

Nåtid: 7 August 2017.

Ingen vet mere enn jeg, min hemmelighet , om hva som egentlig skjedde den vinteren i 2003.
Hadde jeg fortalt sannheten ville jeg nok bli sendt til et psykiatrisk sykehus og jeg ville
bli stemplet som gal. Samtidig føler jeg for å skrive det ned fordi min helse har skrantet
ned ytterligere og i min alder vet man aldri når kroppen gir opp. Det kan hende jeg
lever i 20 år til eller at jeg dør i morgen. Det finnes en tid for alt og nå har jeg endelig
tatt motet til meg for å skrive denne historien som har preget meg i alle disse årene.
Det er mange grunner : Alle de menneskene som fortsatt leter etter sine kjære. Som 
ikke har en grav å gå til. Noen som mistet en bror eller andre som mistet sin datter. Jeg
ser de hver eneste dag og jeg ser det på blikket deres. Det er da jeg får denne dårlige
følelsen og en samvittighet som gnager. En annen grunn er alle journalistene som
kommer innom bygda vår for å snoke men som forlater den , ikke særlig klokere. Saken kommer
alltid tilbake, sist via en dokumentarfilm om hendelsen. Skapte mange overskrifter
og rørelser i landet og jeg, for å være ærlig gjemte meg. Hele Norge har vært
opptatt av denne saken. Ettermælet av det som skjedde har slitt på meg, særlig
når jeg prøvde å fortrenge det, Jeg har gitt det opp. Jeg var selv journalist på den
tiden derav grunnen til at jeg ble personlig involvert i den. Joda, jeg holdt ut de fire
årene etterpå for å få en trygg pensjonisttilværelse men den saken var egentlig
min aller siste, den saken som jeg brukte all min egenskap og lidenskap til. Etter det
spilte nesten ingenting noen rolle lenger.

Jeg har nevnt at jeg har prøvd å fortrenge det, men når man opplever noe slikt på
nært hold er det lettere sagt en gjort. Drømmene sørger for det. Alle de gangene jeg
har våknet med mareritt der min kone Maria har måttet vekket meg, trøstet meg og
prøvd å finne ut hva jeg egentig sliter med. Hun fortjente ikke de siste årene slik
de ble og iallefall fortjente hun ikke sykdommen hun fikk som vi måtte lide oss
gjennom før hun måtte gi etter og døde i fjor. Jeg har forferdelig dårlig samvittighet
fordi hun måtte gå i graven uten å vite hva som skjedde, men samtidig måtte jeg
gjøre det for å beskytte henne. Så overtroisk som hun var ville sannheten knust henne
og jeg viste hun aldri kunne holde på en slik hemmelighet. Hun var bare ikke oppfostret
slikt. Lilly, vår nabo som er en av dem som mistet sine kjære hadde for nære bånd
til oss og min kone ville ha fortalt det til henne. Hvordan kunne jeg fortelle at jeg såg
deres datters død rett foran meg? Uten å kunne gjøre noe? Hvordan forklarer man
noe slikt? Hvordan forklarer man at noen steder bør man aldri gå til?

Jeg savner Maria fælt. Selv om min sønn Geir eller min datter Trine prøver å gjøre
som best de kan for å muntre meg opp har jeg nærmest vært en skuespiller
for å gjøre dem til lags. Jeg har gitt dem de rette smilene på det rette tidspunktet
når de har vært på besøk hos meg hver sommer.
Jeg har alltid motet meg opp og prøvd å virke normal når jeg er sammen med
dem,særlig etter tiden da Maria døde. Hun var en mester i å dekke over for meg og
stakkars, hun viste aldri grunnen til det. De tar meg ofte i å drømme meg vekk,
men jeg har alltids en unnskyldning for det. De har aldri fattet en mistanke om
at noe var galt,annet en alderdommen min og gudene skal vite at jeg har brukt
det til gangs. Det siste jeg trenger er å bli sendt vekk på et eldresenter fordi
jeg angivelig ikke var helt rett oppe i hodet, den sjangsen vil jeg aldri ta. Da
ville jeg heller valgt min hagle og bare gjort slutt på det hele istedet for å trampe
og bli stelt med som en senil gubbe. Det er det jeg er redd for ved å gå
ut med min historie, de fleste vil se meg slik,ja, helt sikkert du som leser dette
vil gjøre det også.

Det slo meg i natt da jeg våknet etter et av disse forferdelige marerittene: Jeg
måtte bruke tiden på noe slik at jeg ikke tenkte for mye, og da jeg kokte
kaffe bestemte jeg meg for å gjøre det jeg lenge har tenkt på, å skrive det
hele ned. Minnene ville ikke forsvinne uansett. Det er kansje galskap men
kansje det ville hjelpe å få den uendelige tiden til å gå litt fortere? Akkurat
nå befinner jeg meg bare i et vakum der jeg gjør absolutt ingenting.
Jeg venter på døden, den som burde ha kommet før. Jeg burde ha vært en
av de savnede men jeg var heldig, svært heldig. Eller, med tanke på
hvordan jeg har hatt det etterpå, der er jeg kansje heldig, fysisk,
men psykisk? Nei nei og atter nei. Jeg vet ikke hva som er verst.
Å leve med det , eller være endel av det.

Før jeg kjøpte denne pcen for å skrive dagboken hadde jeg ingen anelse om
hvordan jeg skulle skrive den. Hvordan definere det? Hvordan skriver man ned
noe slikt? Skulle jeg bare skrive ned alt jeg husker? Det er mye jeg husker og
mye jeg har glemt. Til slutt kom jeg på at det kansje var best å starte fra
begynnelsen og ta dag etter dag. De første dagene husker jeg veldig godt.
Dagene etter der igjen glemmer jeg aldri, og slutten? Eller var det egentlig en
slutt? Slutten er brent inn i minnet og kan ikke glemmes. Dere får ha meg
unnskyld men jeg er bare en gammel journalist og selv om jeg har skrevet
mangt har jeg aldri vært en forfatter. Vit iallefall at jeg gjør mitt beste, men jeg
er redd fortellingen ikke vil være særlig hyggelig lesing og dere får ta mine
ord så godt dere kan. Dere burde iallefall være oppmerksom på 
at det finnes mye mere der ute i det mørket som dere aldri kunne ha forestilt
dere. Som jeg har sett. Som andre har sett men som ble tatt av det. Jeg såg
det i øyet og det er et bilde så svartmalt av ondskap at jeg av og til ikke kan
fatte hvordan jeg har klart å leve med det.

Alt jeg har fortalt her er sannheten slik jeg opplevde det, noe jeg sverger på
ved min Marias grav. Om dere tror på den får være opp til hver enkelt.
I denne situasjonen skulle jeg faktisk ønske at jeg var gal, men dessverre,
det er jeg ikke. Noen ganger håper jeg alt bare har vært et langt forferdelig
mareritt, men jeg har aldri våknet opp igjen av det.Som min venn Arne sa
det da han lå å ventet på den uhelbredelige døden, eller kreften som tok han:

"Egentlig Erling, egentlig lengter jeg etter døden nå, det er det eneste jeg har
å se frem til, kansje jeg møter Tom nå og får svar?"

De ordene står som spikret i hjernen min og jeg var så nær ved å fortelle han
alt. Jeg gråt da, noe jeg gjør sjeldent og samvittigheten min gnagde så forferdelig
i dagene etter. Da jeg såg hans kiste fare ned i graven tenkte jeg: Jeg håper
du nå har fått svar og at du tilgir meg. Det var da ideen om å skrive dette ned
egentlig kom. En sin død, en annens brød. Nok en dårlig samvittighet. Sannheten
kunne ikke vært lengre vekk men det var på tide å stå frem, eller iallefall stå fram ved min død.

Før vi går tilbake i tid til den dagen alt startet kan jeg si noen ord om hvor vi
befinner oss. Vi er i en bygd kalt Sageid. Den ligger ca 2 mil nord vest for
Mosjøen ved kysten. Jeg ble født her, utdannet meg i Trondheim og
vendte tilbake hit etter noen år som journalist for dagbladet.
Jeg fant min kjære kone i Oslo. Maria er opprinnelig fra Sogndal. Hoff, eller
var, som det burde skreves. Hun var utdannet lege. Tenke seg til, min personlige
lege i alle disse årene. Da vi besøkte foreldrene mine ble hun forelsket i
denne bygda og etter noen år i hovedstaden bestemte vi oss for å flytte hit.
Vi likte aldri bylivet og de årene vi tilbragte i hovedstaden var det mye
jobb og mindre fritid. Når man kommer opp i en viss alder vil man roe ned
og da jeg rundet 50 år ,etter mye press fra Maria,flyttet vi til mitt fødested
og kjøpte et hus her. Vi fikk barn i tidlig alder og disse er nå voksen. De
bor begge fortsatt i Oslo. Huset jeg bor i nå.og trives der, vel, iallefall jeg trivdes
her frem til det skjedde. Etterpå er det mange steder jeg har unngått men
på et så lite sted er det vanskelig. Sageid har ca 6000 innebyggere. Endel
bondegårder ligger utenfor sentrum så avstandene kan være lange. Vårt
hus ligger midt i sentrum. Tiden vi kjøpte var god for å invistere i hus. Prisene
var lave, selv i byer og i bygder var de veldig lave. Vi gjorde et godt kjøp.
Det var en fordel også å bo i sentrum siden jeg hadde gangavstand til 
arbeidsplassen og legesentereret der Maria bodde er nesten like nært.

Ei lita idyllisk bygd, eller var en idyllisk bygd. Mange lever her på lånt tid
siden turistnæringen har gått ned de siste årene. Samtidig har vi fiskeoppdrett
og dette har vært langt bedre, økonomisk. Men hvor lenge ville det vare? Jeg
har mine tvil. Det beste er kansje at alle flyttet langt vekk fordi jeg vet om
faren alle snakker om, noen andre har kansje en mistanke men tier om det, slik
jeg gjør det. Det skjer forsatt men ikke så ofte. F.eks turisten som forsvant i
fjor. Man fant en mobiltelefon i den skogen jeg aldri har satt min fot igjen i ,
vel, skal ikke si så mye. Man lette etter turisten men han ble aldri funnet.
Om man søker på saken den dag i dag står han oppført som savnet.
Man skylder alltid på vær og vind. Det hadde vært storm dagen før mobilen
ble funnet og man anntok han hadde gått til fjells og blitt overrasket av uværet.
 Nok en idiotisk turist som hadde lagt ut på tur når han burde være innendørs og drikke
kakao. Jeg vet hva som tok han, desverre.  De sakene var det flust av.
Bare i mye mindre grad enn i 2003. Ingen har koblet det med det året, ennå.
Jeg husker en journalist fra Nrk som kom for å grave. Dukket opp utenfor mitt hus
da jeg gjorde klar grillen.Han hadde sammenlignet antall savnede fra denne bygda
med resten av landet og tallene var skremmende. Totalt var det ca 20 % flere saker
her enn i resten av landet. Jeg synes det tallet er lite, alt for lite.

Men nå er det på tide. Jeg skal først ta en middag og kjøpe meg ei flaske vin før jeg
starter på første dagen, da alt startet. Jeg vil nok komme tilbake å legge til noe om
jeg har glemt deler av historier på slutten av kapitlene. Det har seg slikt at når
man tvinger seg til å huske, kan de andre minnene som er fortrengte, dukke opp
igjen,senere.

Tilllegg forord

Nåtid :8 August 2017.

Idag skulle jeg skrive om den første dagen da alt hendte men det var vanskeligere enn
antatt. Minner er ikke som de er hos en eldre kar som meg så da jeg tenkte over hvordan
jeg skulle beskrive dagen, oppdaget jeg at endel var glemt. Derfor hentet jeg alle mine
private papirer om saken frem igjen. De har ligget på loftet siden 2005 da jeg endelig tok
mot meg til å avslutte saken, eller iallefall prøvde å avslutte det. I tillegg har jeg
tatt frem eldre minnebrikker og min gamle pc som har mange av disse lagret. Slik at jeg
kan gå tilbake i tiden og kansje huske bedre hva som skjedde.
 

Test av Gopro 6

 

I denne episoden på youtube har jeg testet det nye action kameraet Gopro 6.

Er det verdt pengene? Hvordan fungerer det? Hva vil det si å ha 4k 60 fps? Hvordan
er stabiliteten? Hvilke bugs finnes det? Hvordan er det å ta bildet med kameraet?

Alt dette får du svar på i denne filmen:

 


 

 

#actionkamera #actioncam #video #bilde

Vurdert å droppe røyken og begynne med damping?

 

Har laget en film om damping og særlig for nybegynnere som
vil slutte med røyk for å gå over til damp. Tar for meg
utstyret du trenger, hvordan du bestiller nikotinveske fra utlandet.
Jeg tar også for meg sikkerhet og til slutt noen ord om Norsk
dampselskap, en forening for oss dampere.

#damping for nybegynnere #e-sigaretter #damping #elektronisk e sigarett


 

Stemningrapport fra Sæteren i Saltdal :)

 

Tok med mitt 4k Sony kamera på fjells fredagen. Vi befinner oss i Saltdal
kommune. Turens plan var å gå opp Sæterveien. En ganske bratt og hard
stigning som går ca 300 meter før man befinner seg på fjellet. Her begynte
jeg å filme rundt omkring. Jeg tok også med et stativ for å få stødige bilder.

Slitet å bære opp utstyret var definitivt verdt det. Det var en nydelig
høst dag med 14 varmegrader. Planen var egentlig å gå til et relativt ukjent
vann jeg aldri har vært på men det var såpass bratt terreng og jeg hadde endel
utstyr med så jeg droppet den planen. Jeg ville ikke risikere skade på hverken
meg eller utstyr. Vel, 45 minutter bortkastet. Jeg dro da heller til et vann som
heter Knøvelåsvatnet. Her var det nydelig og jeg filmet det jeg kunne.

Da jeg kom hjem lagde jeg først filmen. Jeg konverterte den til en liten mp4 fil
som jeg la inn i Cubase. Deretter spilte jeg inn musikken basert på filmen
og klippene jeg brukte. Da sangen var ferdig ble den lagt inn i filmen. Den heter
forøvrig All that is around us.

Her er videoen , rundt 5 minutter og man må se den i 4k for å få full uttellling. Man trenger
ikke et 4k tv(men klart det er jo best), men man må stille oppløsningen på you tube
til 4k. Det er da du får med de fantastiske detaljene:

Setter veldig pris på tilbakemeldinger om dette er noe jeg skal fortsette med. Ha
en fin Mandag og om det er en aldri så liten "blåmandag" , kansje dette kan muntre
deg litt opp: